Og det skjedde i de dager at det skulle åpnes luker i det ganske land. Den første luka av totalt 24 - for hvert barn og etter hvert ganske mange voksne også. Dette landet hadde trukket gull-loddet med gunstig plassering i forhold til naturressurser, og dermed var befolkningen ganske rike. Adventskalenderne hadde dermed est ut fra å være Donald Duck-bilag hvor hver luke bare var en liten pappbit man rev av for at bildet skulle forandre seg bittelitt av gangen, til pakkekalendere som hang skeivt fra klesklyper på snorer, pakker i store tøylommer på lappetepper som dekte halve kjøkkenveggen, eller pakker som hang fra messingringer på bestemors sirlig broderte nissekalender...
Jeg har et todelt forhold til adventskalendere. Det er hyggelig å se barn (og voksne) bli glade for gaver. Men jeg skulle ønske det fantes enklere løsninger - som det gjorde før. Barndommens Donald-kalender ble forsåvidt supplert med en kalender kjøpt inn av mor, men om noe av innholdet har overlevd til dagens dato er høyst usikkert. Ikke fordi at vi bare fikk sjokoladekalendere (det hørte til sjeldenhetene, kjære leser), men fordi at innholdet ikke var noe å samle på i det hele tatt. Sannsynligvis var det da som nå at kvalitet kostet.
Man ønsker jo å utvise et visst måtehold, og dermed skal man ikke øse ut penger på ting som ikke under noen omstendighet er hovedsaken i en høytid. Derfor blir adventskalendere billige. Men nå holder det jo ikke lenger med en sjokolade- eller dingsekalender. Det skal være pakker. Men har man ikke nok problemer med å finne på gaver til ungene til jul?? Om man ikke skal finne på 24 til??? Hjelpe meg, har jeg mange ganger tenkt. Barn ønsker seg da heller ingen ting!
Jeg har ruslet mellom reoler på Nille, Europris, Ciro, Jysk og andre billigbutikker som pusher “kalendergaver” i november. Dette er 95% rask, dill, søppel og shait. End of discussion. Og det har huset mitt nok av. Tro meg. Jada, man kan lage “aktivitetskalender”. Men det høres nå noe stusslig ut, spør du meg. Og da må du faktisk ta deg tida til disse aktivitetene. Og i desember er det kanskje ikke hver dag man har tid til å spille Fantasi eller brette julekurver med barna, samtidig som du baker Tante Britas ekstremt brune pinner og fyker forklebekledd rundt med en støvkost og lurer på hvor du satte den store eska med julepynt i januar.
Man klarer til slutt å raske sammen en miks av blyanter og viskelær, Flax-lodd og hårstrikk, såper, blader og kinobilletter, og er fornøyd med det. Så skal greiene pakkes inn. Og det bevises nok en gang, mellom klokka 23.30 og 01.15 en kveld, at man aldri blir med på noe konkurrerende origami-lag. Det er også slik at antall meter tilgjengelig innpakningspapir alltid er 20 cm mindre enn det man har behov for.
Man skal jo aldri være glad for at det oppstår naturkatastrofer. Men jeg tror faktisk at mine barn ville forstått det om jeg ga kalendergavepengene til et godt formål. Dog gir man seg over til middelklassekonformiteten, og ordner kalendere. Og barna er glade og spente - både de store og små barna, for dette har jo smittet over til voksenverdenen, der livspartnere også gir hverandre kalendere. Og her vil jeg ikke engang BEGYNNE å snakke om problemer med å finne på gode gaveideer.
Her har kvinnene det noe enklere. For to år siden fant jeg kalenderen min i kjøleskapet. Et brett med 24 sirlig nummererte bokser med Tuborg. Og jeg er vel den eneste faren i verden som har fått høre fra sin datter at “pappa, nå må du se til å drikke mer øl!” Jeg hadde glemt av kalenderen min og hang etter med tre dager.
Så har du ordnet med kalendere, og i dag sett tindrende øyne rundt deg, kan vi skåle på det. Hvis dere ikke har kalendere - skål for det også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar