Kalenderblogg 24: Det jula kanskje også handler om...

Uansett hvor nært eller fjernt man står religionen, er juleevangeliet en sterk historie. Uten gjennomslagskraft hadde ikke fortellingen tålt tidens tann gjennom over 2000 år. Og når nå ateisten Jakob Sande kunne skrive en av de fineste julesangene - Det lyser i stille grender - tenkte jeg for noen år siden at jeg skulle også prøve.

Den andre teksten her er kanskje litt mer baktung, men det er faktisk mange mennesker i verden ennå som ikke har husly, og som blir møtt med stengte dører. Det skjer også i Norge, der vi faktisk sender barn som har bodd her hele livet til land de aldri har vært, som de ikke har noe forhold til, og der levekåra er direkte umenneskelige. Slik sett er historien om et par i nød dessverre evig aktuell.

Julevise

God aften, unge ferdamann

E du ute sånn ein kveld

når frosten laga rim på gras og trær?

Du trur du ska få ta inn her

når dagen e på hell

og så mange fleir enn du e ut og fær?

Dessverre har vi fullt,

det e kun et en-stjernes hotell

Du må nok gå og spør ein anna plass

Men sidan du e desperat

kan eg kanskje hjelp deg lell

Men det bi’kje nåkka keiserlig palass.

Nei, men sku du sett på maken

ja, no skjønna eg di nød

Du treng jo meir enn nå’n tel rom og seng

Førr jenta di ser ut tel

å vær like ved å fø

Det e det rarast eg ha sett på leng

Det e ei skam å la ein unge

bi født her i ein stall

Men det e det beste vi kan by

Ta å hold dokk inntel dyran

så slepp dokk å bi kald

Det e’kje reint her, men det e no ein slags ly

Eg ska sei at det gjekk unna

Han hadd hastverk, den her kar’n

Eg trur mora knapt nok veit ka ho ha gjort

Naturlig nok så skjønna

han vel enno minner, far’n

Der han står og ser ut som han drøm seg bort

Både mor og glunt e fresk

og har det bra, så eg ska gå

og steng førr kveld’n, no slepp’kje fleire inn

Men før eg lukk att døra

Må eg snu meg førr å sjå:

Eg syns stallen ligg og lys i stjerneskinn.

Stjerna

I høst va eg i storby’n, såg heimlause folk

Som bar med alt dem eide i ein sekk

Nån satt og ba om penga tel mat og ting dem trengt

De fleste berre snudd seg og gikk vekk

No har eg kjøpt gava tel folk som har alt

Som ikke ønska seg nån verdens ting

Lell så e vi spent på ka vi får, men der e dem

Som veit fra før ka jula vil bring

Men stjerna skin

Og e så fin

Men heng ho for høgt for oss all?

Vi ser ho lys

På dem som frys

Kan ho enno vis dem veien tel en stall?....

Og ser vi ut i verden, så e det samme sak

Folk på flukt fra sult og krig og død

Sånn har det alltid vært, så vi snur oss berre bort

Vi vil ikke sjå på folk i nød

Så eg tar et krus med julegløgg

Mens ongan sett med TV-spell og brus

Og tenke det e rart at ein gong handla jula om

Et par i nød som sleit med å finn hus

Men stjerna skin

Og e så fin

Men heng ho for høgt for oss all?

Vi ser ho lys

På dem som frys

Kan ho enno vis dem veien tel en stall?....

Kalenderblogg 23: Julegrana (igjen) og noen limericks

Vi jukser litt, og legger ut noen tekster på rim til lett forlystelse. Strengt tatt har jeg en gang lyst til å lage juleplate - eller få noen til å gi ut en julesang med min tekst, i hvert fall. Hvis noen der ute skulle føle seg kallet, så si fra...

Julegrana

I år bestemte fadern seg for å høgg treet sjøl

Sku ikke ned på torget og kjøp nå’ halvdødt møl

Sommar’n lang så leita han i skogen etter trær

Og fant tel slutt ei tett og fin, og sa: “Det bi den her!”

Grana hadd han merka, den sku’ vær lett å finn

Men dagen vi sku hent ho, satte vinterstorman inn

I snykov mått vi grynne rundt i skauen mens vi fraus

Eg sa “Trur du vi finn ho?”, men fadern han va taus

Tel slutt så mått vi ta ei, før vi fraus ihjel

Eg sa at den va bra nok, fadern meint at den va fæl

Da vi vel hadd høgd ho ned, kom grunneiarn på tur

Med hagla si på nakken, og gjett om han va sur.

Fadern tok da treet og sprang det han vann

Over stokk og stein for å unnslipp sinte mainn’

Vi kom oss ned tel bilen, eg og bikkja aller sist

Men flukten hadde gjort at treet mista grein og kvist.

Vel heime vart det pynta, det vart ikke så gærnt

Men på julenatta skjedd det nåkka fælt

Katta hadde leika med glitter og med stas

Så det som eingong va et tre, det låg i tusen knas.

Så her sett vi no med pakkan liggan strødd under en stokk

Fadern sett og surmule, og no har han fått nok

Han har igjen bestemt seg, heilt og fullt og fast
Neste år så bi det et juletre i plast.

Og så noen jule-limericks:

Ei nissejente fra Tosen
ordna til førjulskosen.
Ei eske konfekt
og lefsan ho stekt
va alt ho trengt i godteposen.

Ein kveitfeskar dreiv ein heil haust

Med gangvad så flittig og traust

Men stampen vart tom

Så når julaften kom

Mått’n sætt seg te’skrævs på sett naust!

Ein arbeidslaus mann ifrå Sjona

sku vask rundt som gave tel kona

Men golvet vart glatt

Så kjerringa datt

Og braut foten der kaill’n ha bona!

Ein revmatisk mann inni byen

Bantes på all den her snyen

Og med fresar’n kaputt

Så sa’n resolutt:

”Eg må vel pung ut førr en ny en!”

Ein halvgammal feskar på Vega

handla lite på polet og MEGA.

Av baking og søl

Sku han gjær alt sjøl

Det bar akevitten hans preg a’!

Ein forsker som arbeidd’ hos TORO

Ville utvikle posemat-goro

Men salget gikk smått

for det vart ikkje godt

Og uten baking forsvinn jo all moro!

Ein assistentnisse fra Beiarn

sto på taket og kjefta på feiar’n:

”Du må kom hit og fli

så eg får tel å skli

ned og gje frå meg pakken tel eiar’n!”

Ein ølglad bonde fra Salten

Blanda gjæra og humla og malten

For med sterkt julebrygg

så va julhelga trygg

No trengt han berre slakt galten!

Kalenderblogg 22: Gaver, anyone?

Og det skjedde i de dager at man klødde seg stadig mer i hodet over hva man skal kjøpe i gaver til folk til jul. Det kalles nok et "first world problem" - at ingen ønsker seg noe, og at ingen trenger noe, er jo egentlig en velsignelse.

Egentlig burde saken vært grei når det gjelder ens nærmeste. I løpet av et år hører man jo flere ganger at ens barn eller partner sier at "det ønsker jeg meg", eller "den ville vært kjekk å ha når..." Men like forbaska, når det nærmer seg jul, er slike utsagn borte fra harddisken. Man er blank som isen i en OL-arena like før titusenmeteren starter, sklir runde på runde gjennom butikk etter senter. Det blir til at man må spørre, og så kjøper man det som kommer til svar.

Det vil si: Kvinnen i huset har det annerledes. Hennes hjerne har diktafonfunksjon. Den tar opp alt jeg sier, og lagrer det i skuffer med ulike etiketter. Og i digresjoner og bisetninger gjennom året, kommer jo jeg også med utsagn som "en sånn en skulle jeg hatt", og det smekkes fort ned i skuffen merket "ting jeg kan kjøpe til gubben til jul". Og i november åpner hun den skuffen, og kjøper kvitrende og lykkelig alt jeg ønsker meg. Men nåde meg om jeg bruker noe av desemberlønna mi på meg sjøl! Da vanker det stygge blikk og streng stemme, ettersom det jeg har unnet meg allerede er innkjøpt.

Men helt alvorlig: Fadern har lenge sagt at voksne mennesker bør slutte å kjøpe gaver til hverandre. Og alle familier har jo historier om utveksling av helt like konfektesker eller vinflasker, hvilket jo gjør denne seansen rimelig meningsløs. Så jeg er egentlig enig. Venner av meg sier også at de ønsker seg ting som blir borte etter hvert - stearinlys, servietter, sånne ting. I år har vi satt opp kaffe og mat på ønskelista! Og har allerede fått hele laksesider og gode pølser. Som blir borte etter hvert. Telysholdere og nips har vi da mer enn nok av.

Tidligere rynket jeg på nesen av barn eller andre som sa de hadde fått penger i julegave. Jeg har ment at det er stusslig med bare en konvolutt under treet - eller en SMS om at kontoen har fått et tilskudd. Nå holder jeg på å snu. Jeg har begynt å tenke at opplevelser er mer verdt. Reiser og turer, konserter og kulturopplevelser er mer viktig for meg nå enn ting. Derfor er tilskudd til slike ting faktisk like kjærkomne som det å få flere dingser. Jeg har ennå bøker jeg ikke har lest, filmer jeg ikke har sett, og faktisk musikk jeg ennå ikke har gått lei av. Så jeg kan forstå at man ønsker seg rene penger.

Men for å bli litt svulstig: I verdens rikeste land er det vel kanskje litt... rart å gi bort penger også. Nå har det noen år vært mulig å gi penger til veldedige formål i andres navn - som julegave. Og dette tenker jeg... at i hvert fall voksne folk imellom, så kunne dette være et alternativ. Det finnes utrolig mange fine organisasjoner som helt sikkert har god bruk for en andel av julegavepengene. Jeg er ganske sikker på at de jeg kjenner ville satt stor pris på om jeg gjorde noe sånt som en slags vri, og at den fysiske pakken til jul bare var av symbolsk omfang. Det er jo godt å gi gaver og å føle seg snill og gavmild. Hva med å gi en gave til noen, der gaven er at medmennesker i nød får en gave?

Det ville løst svært mange av mine problemer til jul, i hvert fall. Og kanskje noen bittesmå "third world problems" også. 

Kalenderblogg 21: Solsnu

Og det skjedde på den dagen da sola hadde størst deklinasjon - altså sto lengst unna den nordlige halvkule. Alle gamle sivilisasjoner markerte denne hendelsen, da de visste at det nå ville bli lysere igjen i 182 dager. Og dette visste de å feire.

I romerriket ble Saturnalia-feiringen innstiftet og formalisert i år 497 FVT. Den foregikk i ei hel uke, fra 17. til 24. desember, til ære for fruktbarhetsguden Saturn. Da var det matorgier, drikkeorgier, stripping, undersåtter og slaver kunne tøyse med sine herrer og mestere, og samfunnet var preget av generell løssluppenhet. Altså omtrent som et gjennomsnittlig julebord.

I nordeuropeiske samfunn ble det feiret jól, og jólablot ble holdt 12. januar - egentlig skulle det være første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv, men man la det til det som på primstaven kalles midtvinterdagen. Det ble spist og drukket godt, til Freyas ære, og alle som eide jord, måtte brygge øl, og man skulle drikke så lenge man hadde øl. Altså omtrent som et gjennomsnittlig julebord.

På 2-300-tallet ble Jesu fødselsdag vedtatt, og siden det var alskens hedenske festskikker rundt vintersolverv allerede, fulgte man mottoet "If you can't beat them, join them!" Så i stedet for å avskaffe festene rundt vintersolverv, sa man at dere kan feire stort sett som før, men nå til minne om Jesu fødsel. Man må anta at den tidlige kristne kirken så det som lite strategisk i sin merkevarebygging å skulle proklamere at lysfestene i de mange europeiske samfunnene måtte avskaffes.

Håkon den gode gjorde det samme i Norge på 900-tallet. De skandinaviske samfunnene fikk fortsette å drikke jól, og vi fikk til og med beholde det urgamle navnet på høytiden - men den måtte flyttes til 25. desember, da resten av Europa holdt jul - eller Kristmesse, som det etter hvert ble på engelsk. Tyskerne ga høytiden navnet Weihnacht, altså vielsesnatt, mens det franske Noël betyr fødsel. Noen engelske sangtekster omtaler likevel Yuletide som navnet på denne tida i desember, noe som viser at høytiden hadde innhold lenge før kirken kuppet den.

Folk får holde jul som de vil. Men som nordlending som er komplett ubrukelig i november og dels desember på grunn av mørket og lavt energinivå, er det først og fremst en lysfest jeg holder. Å vite at nå vokser dagene, og det vil bare bli lysere i et halvt år, og det vil gå enda et par måneder etter det før man merker at kveldene begynner å bli mørke - det er det god grunn til å feire. Uten dette avbrekket i den svarteste vintertida tror jeg ikke samfunnet hadde gått rundt. Produksjonen ville gått på lavt bluss i de fleste bedrifter likevel.

Så ha et godt blot og god jól, alle sammen.

Kalenderblogg 20: Juletreet

Og det skjedde i de dager at det begått massedrap, og likene ble anbragt i millioner av hjem verden over, pyntet og sunget sanger for og danset rundt. Man kan endog med et visst belegg påstå at man utrydder flere arter med den absurde handlingen det er å ta et tre inn i huset. Jeg kommer tilbake til det.

Når jeg nå sitter her med et rekordtidlig pynta tre i stua, tenkte jeg at jeg skulle være litt juletrepoliti. Det er nemlig regler for hvordan juletrær skal være. I hvert fall i mitt hus. Jeg kommer neppe noen gang til å tiltro juletreanskaffelsesoppgaven til noen andre. Her trer nemlig min OCD for symmetri inn: Juletreet skal være kjegleformet.

Jeg har sett mye nitrist rundt omkring hos juletreselgere. Og i heimer jeg har besøkt. Jeg har da tenkt: Har disse trærne blitt hugget i rein medynk?? Tror juletreselgere (og -kjøpere, i noen tilfeller) at stygge smågraner blir triste hvis de ikke blir hogd som juletrær? Dakar grana, du må vel få være med på torget du og, sjøl om du sikkert blir stående igjen til slutt... Hva slags selvfølelse skulle DET i så fall gi pjusket?

Nei, grana - jeg har aldri tatt sjansen på furu, sjøl om jeg liker tanken - skal være kjegleformet og symmetrisk. Ferdig med det. Den skal være tett og ha masse greiner, så det tar mye pynt. Når plassen tillater det, skal det være over to meter høgt, slik at vi med rette kan synge "og høyt i toppen den blanke stjerne". Fadern legger forresten sin ære i det hvert år - det skal ikke være mange millimeter mellom stjerna og taket.

Det skal være stjerne med lys i, og ikke spir eller noe ninjavåpen-lignende greier. Jeg har to lyssett på, for såpass må det være.

Når så lysene er kommet på, er det tid for annen pynt. Og her får ungene helt fritt spillerom med hensyn til hva og hvor mye. Jeg liker blandingen av pepperkaker, juleverkstedprodukter, engler, kuler og bjeller, småpakker og gullepler, snøfnugg og stjerner - og gullkonglene mine som er arvegods. Noe av julepynten har jo verdi - både affeksjon og kulturhistorie kan knyttes til noen av tingene, og de SKAL opp på treet. Men resten har jeg overlatt helt til barna.

Men når skal juletreet pyntes? Her må man gjøre tilpasninger både med hensyn til livsfase og logistikk. Da ungene var små, tok jeg inn juletreet seint om kvelden, etter at de var lagt. Slik var det da jeg var liten - jeg la meg til et hus i noe kaos, med vaskebøtter og bakst og ribbekrydring og støvtørking og pynting på gang - og sto opp til et magisk rom med skåler med nøtter og snop her og der, enda flere nisser overalt, julebladene på et lite bord i en krok - og så juletreet. Symmetrisk, kjegleformet, stjerna helt i taket, all den gamle pynten på - og noe nytt hvert år. Mine barn har også hatt slike julaftenmorgener. Men etter hvert blir de jo store, og da får de oppgaver og blir inkludert i stell og forberedelser.

Som regel pyntes juletreet lille julaften, men det kan jo komme an på om man skal reise bort eller ikke. Noen syns også det er ekstra koselig med å ha juletre litt lenge, og pynter det tidligere bare av den grunn. Som juletrepoliti ser vi gjennom fingrene med denne praksisen.

Jada, jeg har arvet min kritiske sans når det gjelder juletrær. Men jeg tror også at dette går lenger bak i tid. Min farfar skal visstnok et år ha laga sitt eget juletre. Gran var ikke så vanlig i Nordland før, og juletrær var sikkert dyre. Uansett, han gikk og fant seg en hesjestaur, og bora hull i den hele veien. Så gikk han opp i lia og skar einerkvister i ulik lengde, og stakk inn i hullene. Visstnok ble resultatet svært bra.

Fadern og jeg måtte et år ut på lille julaften og finne et nytt tre - det han hadde kjøpt noen dager i forveien, drysset så fælt da vi skulle ta det inn, at det var uaktuelt å bruke. Det var en meter snø, men vi trodde det skulle bli en rask tur, så vi tok ikke med ski. Vi vasset i snø til hofta nesten helt til fjells før vi fant et vi var fornøyde med. Det nordnorske ordet "grynnje" bør egentlig inn i norsk dagligtale for akkurat det - å vasse i djup snø (som forresten heter SNY).

Så når det gjelder juletreet, føler jeg meg som en tradisjonsbærer. Og plast eller ikke? Tja. Det hadde vært greit og økonomisk og tidsbesparende og trygt og alt det der med plast. Man veit at det er fint, ryr ikke, og det er en engangsinvestering (400 kroner for ei skarve gran syns jeg er drøyt). Men enn så lenge tar jeg den vanvittige tyske tradisjonen fra 1500-tallet helt ut og kjøper ekte vare.

Men bør vi egentlig det? Jeg har jo lest at i Amazonas har hvert tre sine dyrearter som lever bare der. Og i et forsøk i Holtålen, gasset man noen furutrær oppe på ei myr, og undersøkte insektene som falt ned. De fant noen som var nye for vitenskapen. Så med tanke på at et juletre har ca ti tusen smådyr i seg, bedriver vi kanskje masseutryddelse i jula... av ukjente arter?

Velvel. Skal man tenke sånn, blir man vel galere enn man behøver å være. Det holder lenge med å drasse et svært tre inn i et nylig reinvaska hus.

Kalenderblogg 19: Gaverunde i nabolaget - for noen år siden...

Og det skjedde i de dager som ikke ennå er helt gamle dager, men heller ikke helt nybrukte dager, men noe midt imellom - for disse dagene tilhører uansett en litt annen verden enn den vi har nå. Det er dagene fra min barndom, som nærmer seg førti år siden, og dermed er de halvgamle.

For det var en annen verden. I min pur unge barndom bodde jeg hos min farmor, som ikke hadde innlagt varmt og kaldt vann - bare en utslagsvask på kjøkkenet. Ikke bad eller vannklosett - det var bøttedo i en utendørs kjellerbod, og lørdagsbad i sinkbalje. Melkleveranse på døra. Postbud som kom inn på kjøkkenet til farmor med posten. Svartkomfyr. Respatexbord og slitt kortstokk. Geranium. Sånne ting.

Vi flyttet til en liten holme lenger nord, med sildoljefabrikk og tilhørende dufter. Første halvåret gikk vi kvalme av lukta. Etterpå merket vi den ikke, og da alt var nedlagt, savnet vi den. Butikk med alle varene bak disken eller på lageret - man leste opp handlelappen til innehaveren, og fikk varene lagt opp på disken. Kontoret til fadern med meterbreie regnskapsbøker. Lønn i kontanter, i gjennomsiktige konvolutter. Ferjeleie, båtslipp, stor dypvannskai der båter fra hele Norge - og noen ganger utlandet - kom og fylte drivstoff. Eller losset lodde, i sesongen. Tusen farlige steder å leke. Tusen FORBUDTE steder å leke. Som om vi brydde oss.

På denne holmen var det fire-fem bolighus. Alle ga julegaver til hverandre, i kraft av at man var naboer eller jevnaldrende eller kolleger eller sånn. Og når det så nærmet seg jul, var det min oppgave å gå pakkerunde. Modern kledde meg opp i gammelklær og nissemaske, gaveposer på sparkstyret, og så var det å ta runden. Jeg delte ut, og fikk tilbake. Ingen uventa siste-liten-pakker, dette var tradisjon. Det vanket alltid gløgg og småkaker og godteri på disse rundene, og jeg syns det var både spennende og stas.

Men en tur husker jeg spesielt godt. Litt fordi den står for meg som selve begrepet god timing. Jeg var kanskje en 9-10 år, og hadde gått til alle husene unntatt ett - der hvor en jevnaldring og hans yngre bror bodde. Det er en sjanse for at noen av dem - eller noen som kjenner dem - leser dette her og kjenner dem igjen, men jeg tar sjansen på å fortelle historien likevel.

Dette var en livlig familie. Mor i huset hadde alltid kaker i ovnen eller matprosjekter på gang hele adventstida - det vanket alltid noe godt der. Far i huset kunne nok noen ganger ha timet sine førulsprosjekter bedre, og jeg skjønte ikke hvorfor han måtte sage til juletreet inne på stua etter at alt var vaska - men det var vel for at stjerna skulle nå helt i taket, tenker jeg. Det sto julemusikk på, og minstemann var - som så ofte ellers - aktiv. Familien bodde i andre etasje i dette huset, men jeg kunne nederst i trappa konstatere at det pågikk en eller annen form for jakt der oppe - minstemann på kanskje 5-6 hørtes ut til å være høy på sukker og på vill flukt gjennom stue og kjøkken, og etter det jeg kunne forstå med en kakeboks eller en bolle kakedeig under armen. Jeg skulle til å banke på kjøkkendøra, kledd opp som smånisse med maske og rød lue, islender og beksømsko, da jeg hører mor i huset bruke sitt siste argument for å få minstemann noenlunde under kontroll: “Hvis ikke du snart er snill, så kommer nissen!” Jeg tenkte ikke over hvorfor dette kunne være en trussel, men droppet å banke på døra, og bare åpnet den og stakk det maskekledte hodet mitt inn og sa “Bø!”

Jeg har vel egentlig aldri sett så overraska fjes noen gang. Minstemann slapp det han hadde i hendene rett ned (jeg tror mer og mer på at det var en bolle med kakedeig og en slikkepott). Haka datt ned på brystkassa, og latteren hans stoppet i halsen. Mor i huset satte i et hyl og hoppet en meter rett bakover, gjennom døråpningen inn til stua. Hun stirret i vantro skrekk på lille meg, fullstendig satt ut over at hun øyensynlig kunne mane fram mytiske vesener på kommando. Vaklende fikk hun satt seg på en spisestuestol. Far og storebror kom gående fra TV og juletrefotprosjekt og lurte på hva som foregikk - til og med julemusikken på Sølvsuperen virket å ha stilnet. De kikket fra mor og lillebror og til meg og tilbake - “men det er jo bare han Odd Walter!” - men det lot ikke til å synke inn hos lillebror og mor før jeg tok av meg maska - mens jeg holdt på å flire meg kvekk i hjel. Og da gikk det opp for far og storebror at jeg hadde timet min entré så til de grader at den sukkerhypre guttungen og den fortvilte mora begge var midlertidig paralysert, og så brøt de også ut i rå latter - og til slutt brølflirte vi alle ihop til vi nesten ikke hadde pust igjen.

Jeg gikk heim som vanlig, med like mange pakker i retur som jeg hadde fordelt, proppmett på småkaker og godis. Men en klassisk julehistorie rikere. For hver jul som gikk, som jeg hadde dette oppdraget, ble det alltid mimret om akkurat denne kvelden når jeg kom til det blå huset på kaia. Og vi flirte godt hver gang. For ingenting endret seg egentlig der - det var det samme glade kaoset hvert år før jul - men av en eller annen grunn var det et slags samlende moment i det at jeg kom på julegaverunde - da satte alle seg ned og husket da mor mante fram nissen på kommando.

Kalenderblogg 18: Forventninger og skuffelser

Og det skjedde i de dager at all verdens barn skrev ønskelister over hva de ville at nissen skulle komme med. Kanskje med unntak av i vårt land, der barn nå snart har sluttet å ønske seg noe, for de har det meste. Det sier i hvert fall ungdommen jeg har å gjøre med på skolen til daglig.

Ikke desto mindre kan man jo ønske seg ting - som det kanskje ikke er så sannsynlig at man får. I hvert fall her i huset er det nemlig ikke aktuelt å kjøpe spillkonsoller til flere tusen kroner i gave. Uten at det ligger noen absolutt beløpsgrense på julegaver vi kan komme til å kjøpe til enkeltbarn, syns vi at når beløpet blir firesifret, nærmer vi oss en grense for hva i hvert fall én giver kan bære. Spleis derimot, er noe annet, og kan åpne for nye muligheter - men reduserer da antallet gaver noe.

Jeg husker ei jul jeg hadde sett et puslespill med mange tusen brikker i bokhandelen på Nesna - eller muligens på Mo på en bilsjuk-julehandelstur i desember. Det kom i ei DIGER eske. På den tida la vi en del puslespill i familien, og jeg tenkte at det der måtte da virkelig være ei utfordring for oss. På julaften, sånn litt før eller etter Donald Duck på TV, begynte da fadern å bære inn julegaver og legge dem under juletreet - til det vi i familien kaller en “akklimatisering”. Han gikk sjølsagt flere turer. Siste turen kom han med en diger flat pakke, mens han liksom-forsnakka seg “Var det mange biter i dette puslespillet du… nei, hva sier jeg!” Jeg satt med tindrende øyne og kikket på pakken resten av ettermiddagen. Det viste seg da også at den var til meg. Jeg kan ikke huske annet enn at jeg var overbevist om at det var et puslespill, type gigantisk, og ble riktig overrasket da jeg pakka opp. Men ikke skuffet! Pakken inneholdt nemlig en flatpakka Stiga rattkjelke. Blå og rød. Og jeg tror det var verdens sterkeste kjelke - den fikk nemlig årevis med skikkelig juling.

Nok om det. Her i huset fikk konemors sønn langrennsski og skisko i fjor. Noe man forsåvidt bør ha. Det er en dyr og fin ting, om det nå kanskje ikke blir brukt så ofte av en som helst vil bare stå nedover. Og det innser nok han også. Men da jeg kopierte faderns taktikk, og delte ut den innpakka skiskoeska (skiene hadde vi gjemt til etterpå) og sa “kjøpte vi noen spill til denne X-boxen?”, la jeg til rette for en ganske stor skuffelse. Vi hadde nemlig hele adventstida prøvd å forklare hvorfor det ikke blir en X-box til jul. Dyrt bla bla du har Playstation 2 bla bla du har Wii bla bla du har iPad bla bla sitter nok foran en skjerm bla bla TV på rommet og bla bla. Men en skiskoeske er like stor sånn ca som en X-box, og all vår nekting kan ha vært spill for galleriet, og vi (jeg) tente dermed sterke lys i barneøyne som ble slukket med tyfons styrke da papiret ble røsket av. Han ville ikke engang se på skiene som fulgte med.

Min onkel har en gammel lokal Posten-kassett fra Vefsn, der revyfiguren Anton Sauflokkli liksom forteller fra sin barndom, og min onkel siterer og hermer denne figuren hver jul mens han flirer godt, for Anton Sauflokkli lurte på (på træææg inner-helgelending) om han fikk “ludospæll”, “snuurbaas” eller “kladdjebok”, og pakket så ut det han beskrev som ei “langarmæ ullunnjbrok. Då sa eg “Dæven”. Mæn då kom storhanda hans far. “Bainnes du på julaften???””  Regelen og moralen får da være: Ikke tull med barns forventninger - med mindre det som egentlig er i pakken overgår det de tror de får.

Kalenderblogg 17: Spising og slanking

Og det skjedde i de dager at det skulle bakes, kokes, stekes, syltes og brygges. Kjøleskap, frysere og spiskammers ble fylt til randen av alskens godsaker som skulle fortæres i løpet av en drøy uke. Mengder mat som normalt holder til et månedsforbruk skulle etes og fordøyes og fylle allerede stinne og godt satte mager i tiden fra lille julaften til første nyttårsdag.

Allerede i oktober møtes vi av glansede ukebladoverskrifter som lover oss perfekt pinnekjøtt, sprø svor, oppskrifter på 50 småkaker som ALLE er en variant over sukker, melis, smult og smør. Man skulle tro vi hadde hatt en gedigen sultkatastrofe i landet de 50 siste ukene, og snart, snart kan vi fråtse! Og fråtse gjør vi...

I mine barndoms år kunne et besøk hos bestemor forløpe som så; Ankommer til formiddagskaffen, går rett over på middag (bestemor var av den sorten som kokte middag tidlig, så der var middagen ofte fortært i 12-13 tida). En eller annen form for dessert var det stort sett alltid, og i det man slurpet i seg den siste sviskekompotten med fløte, var bestemor i gang med å koke ettermiddagskaffe og fylle alle kakefat med vafler, wienerbrød, småkaker og-jeg-vet-ikke-hva. Når kakefatene var snauet var det straks klart for kveldsmat. Og det ble dekket på et rikelig kveldsmatbord. Bestemødre har alltid en tendens til å synes at alle spiser så LITE, så man la jo pliktskyldigst innpå....

Minner litt om julen dette...... Måltidene flyter over i hverandre, og kan du med hånden på hjertet si at du setter deg til bords og er skikkelig SULTEN noen gang i jula? Tenkte meg det....

Så kommer januar og alle snakker om havreskjorte og strilefse. Eller noe sånt. Ikke minst de tidligere nevnte glansede ukebladene. De utroligste kurer kan de da tilby dvaske og stappmette nordmenn. Vi kan i ett blad gå ned 5 kilo på 2 uker, i et annet 3 kilo på en uke, andre kan love oss DEN bikinikroppen til sommeren dersom vi bare spiser kålrot i strimler, avkok av en spesiell type lav som kun vokser nord for Polarsirkelen og vann som holder nøyaktig 27,8 grader. Ikke vanskelig da vel?

Og et enkelt søk på sidene til SSB viser en eksplosiv øking i inntjeningen til diverse kjeder ved navn 3T, Sats, Elixia og dets like rundt 5. januar. Lurer på om de egentlig baserer sine inntekter på disse desperate nordmennene? Gullgruve, spør du meg! Og jeg skal innrømme at jeg også har latt meg lure. Startet med friskt mot og meldt meg inn på et treningssenter med 1 års bindingstid... Jadda......

Rasjonelt sett så vet vi vel alle at vi kommer til å spise alt for mye i tiden som kommer, og vi har vel alle røket på en smell når det gjelder våre nyttårsforsett. Og så er jeg spent på hvem av mine venner som i år legger ut en status på facebook som antyder at man er mett. Stappmett. Eller for å sitere en bekjent av meg som la ut følgende status 2. januar et år: "Du vet at det har vært en god jul når du sitter i sofaen og bukseknappen plutselig løsner og fyker 3 meter bortover stuegolvet med en eksplosiv fart!"

Kalenderblogg 16: Familiejul

Og det skjedde i de dager at familiene skulle samles for å feire høytiden. Det var tiden da de Eldste i familien ble hentet hjem for å spise ribbe og medisterkaker som var hjemmestekte og ikke kom servert halvlunken i plastbegre fra et institusjonskjøkken. Tiden da sære gammeltanter ble invitert. Tiden da ordet familie fikk ny betydning. Tiden da blodsbånd var blodsbånd uansett.

Julen 2013 var veldig spesiell for meg, for det var den første julen jeg kunne «tilby» min sønn en julefeiring med full familiejul. Det vil si huset fullt av folk, 11 til bords på julaften, leven og liv fra morgen til kveld. Hektisk, stressende, kos og moro. Og det frister til gjentakelse!

Familiejul. Hva er nå det? For å finne ut det må man kanskje først definere begrepet familie?

De som kjenner meg vet at jeg inntil for 2,5 år siden besto av en familie på to. Det var meg og jr. (Joda, jeg har litt større familie når man regner foreldre og bror, men min lille familie? Det var meg og jr.) Den første julen jeg skulle feire uten min sønn valgte jeg å reise bort. Dels for å komme bort fra styret, men kanskje mest for å vise for omverdenen at jr og jeg var en familie. Da han var borte, skulle jeg gjøre min greie og jeg ville ikke få sympati-invitasjoner fordi jeg var alene. Sært? Ja, kanskje, men for meg var det viktig. Dette ble etter hvert en tradisjon for meg, jeg feiret jul eller nyttår i utlandet når jeg ikke hadde jr hos meg.

De julene og nyttårshelgene jeg har hatt jr har vært feiret på forskjellig vis. Vi har vært hos min mor eller min bror, eller vi har hatt folk hos oss. Men vi har også feiret julaften alene sammen, bare jeg og jr. Det har vært vår familiejul. Inntil i fjor.

Min bedre halvdel skjønte i førjulstiden i fjor at det var en spesiell greie for meg å skulle ha så mange folk her, at jeg endelig kunne «gi» jr en slik jul. Det er en av grunnene til at jeg giftet meg med ham. Han forstår. Han lot meg gjøre det, og jeg vet at neste gang vi har barna hos oss på julaften (jula 2015) får jeg gjøre det samme. Det er jeg veldig takknemlig for, for mer enn gaver og ting ønsker jeg å gi min sønn opplevelser og minner.

Ta vare på familien i jula. Skap den familiejulen som er riktig for deg.

Kalenderblogg 15: Hvit jul

Og det skjedde i de dager at Bing Crosbys “White Christmas” klang over radioen hver dag på alle kanaler. Den malmfulle stemmen og de hylende damene i koret, den kvitrende plystringa (hvem slapp Roger Whittaker inn i studio????) er selve inkarnasjonen av det alle barn ønsker seg: Hvit jul.

Jeg er fullt klar over - og stadig mer forbauset over - at mange av mine kjenninger her i Trøndelag og oppe i Nordland hater snø og vinter. I’ve got news for you: Dere må flytte. Dere bor på feil breddegrad. Ja, konemor er heller ikke så glad i snø og glatt, men innrømmer at det er lysere og finere med snø (hun vil ikke siteres på det, men here goes). Dessuten forefinnes det et avisutklipp fra hennes barndom der hun er avbildet i Trønder-avisa og sier at det er så artig med snø, for da kan man lage snømann, ake og gå på ski og sånn.

Da er det offisielt, også fra en påtatt og påstått snøhater: Det er mer å gjøre når det snør enn når det regner. For barna. Og store barn også.

I tillegg blir det LYSERE. Og reinere. Så jeg er da motsatsen i familien: Jeg vil ha vinter når det er vinter. Og dermed må jeg like snø. Ikke klage når jeg må måke, når brøytebilen har lagt igjen en halvmeter skavl i oppkjørselen når jeg har det travelt og skal på jobb (det er forresten ikke snøen sin feil i seg selv! Hører du, brøytetraktorsjåfør!), ikke stresse over hålke og nullføre, og være den som påtar seg å ta med ungene på bortover- og nedoverski. Innimellom kommer det bonuser som akekvelder (her er vi så rampete at vi aker i gata), bygging av snømenn og snøborger og snøballkriger som går Donald og nevøene en høy gang.

Jeg hater nemlig regn. Og førjulsMØRKET. Og det er en drepende trist kombo. Når november har kommet, og det er mørkt når du står opp, mørkt når du kjører til jobb, mørkt når du kikker ut av vinduet på jobb, mørkt når du kjører heim - og du er blind av møtende bilers lys og gjenskinn av disse i regnvannet i asfaltsporene og lurer på om det skjuler seg en elg bortenfor lyskjegla og tenker at i så fall er jeg død, for jeg er blind og kjører i 70 - det er da jeg skulle vært millionær, hatt en leilighet i Toscana, tilbrakt 15. oktober til 15. desember der, og jeg skjønner bare ikke de som syns at dette er å foretrekke foran SNØ - som ville lyst opp terrenget, redusert antall vaskemaskinrunder i barnefamiliers hjem ned til halvparten, gitt barna noe annet å gjøre enn å sitte inne og glo på en skjerm, og hvis du tilhører de som setter beina fast på planker og går med dem på for kosens og trimmens skyld, så kunne du kanskje oppnå et kalorimessig overtak før ribbefettet inntar tallerkenen.

I 1980 kom snøen 16. oktober. Og ble liggende. Til langt over påske i 1981. Jeg kan huske at jeg syns det var tidlig, men jeg kan også huske at vi var aktive og glade. Og den delen av barnet i meg er ennå godt bevart. Jeg ser den også i mine barn, som så snart det kan akes eller gåes på ski, er ute hele dagene.

Å ønske snøfrie vintre er dessuten navlebeskuende til det provoserende. I 2014 har Engabreen - den bretunga på Svartisen som gjør den til verdens mest tilgjengelige isbre - trukket seg tilbake med 55 meter. Med denne farten vil Norge være uten isbreer i 2100. Og det bryr du deg ikke om, så lenge det ikke snør i oppkjørselen din? Vel. Forestill deg et Norge uten vann i strømmagasinene sine. Der vi, som er 100% avhengig av vannkraft til lys og oppvarming, må importere kraft fra Europa. Eller bruke billioner på å bygge om hus og energiinfrastruktur til å bruke gass. I år BRANT det flere steder i januar og februar - flere bygder ble totalt utslettet. Når ble DET å foretrekke framfor snø? Forestill deg vannrestriksjoner sommer som vinter. Ikke trekke ned i do mellom 20.00 og 06.00. Måtte koke eller kjøpe drikkevannet fordi reservoaret er redusert til sivbevokst slam. Vi må ha snø. Den er en forutsetning for life as we know it her nord.

Derfor, kjære folk, ikke hat snøen. Den får deg ut av sofaen. Den får ungene dine ut av sofaen. Den gjør deg og dem kreative. Den gjør det lysere, reinere og tryggere. Og det blir finere. Og den lager julestemning. Sammen med Bing. Og kordamene. Og muligens Roger Whittaker, men han har vel sin egen juleplate, hvis jeg ikke tar feil - alle har jo det.

Kalenderblogg 14: Mathandel

Og det skjedde i de dager at dagligvarebutikkenes handlevogner plutselig var for små. De handlende agerte som om det var varslet hungersnød, og hamstret sære kjøtt- og fiskeråvarer, grønnsaker, frukt, pålegg og bakervarer i hauger. Butikkene skulle jo være stengt i to ekstra dager, må vite.

Vi har vært innom dette før. Og noen fastholder at vi handler som om vi var gale. Noen påstår at vi bruker enormt mye mer penger enn normalt. Og noen syns denne julehandelen er stressende. Jeg er uenig.

I min ungdom bodde jeg et par år på et sted som ikke hadde butikk - nærmeste butikk lå nesten en times båtreise unna. Jeg bestilte da varer fra butikken en gang hver fjortende dag eller så, og gjorde opp med dem en gang i måneden eller over giro. Da planla jeg i detalj hva jeg skulle ha de neste to ukene, laga handleliste deretter og levde likeså. Det ble store esker for hver gang, men jeg påstår at jeg levde sunnere, billigere og enklere på denne måten. Julehandel er dermed for meg et lite ekko av den tida: Vi planlegger hva vi skal ha til middag den neste uka eller så, og handler inn det vi trenger (som ikke går ut på dato). Det er egentlig ganske enkelt, og ikke så avvikende fra det vi gjør resten av året. Det som gjør handlelista lang, er at vi spiser annen mat enn resten av året - ribbe, lutefisk, kveite og pinnekjøtt er hovedretter som ikke ligger i fryseren fra før. I tillegg er denne maten romstor, slik at handlevognene fort kan bli for små, hvis man legger til melk-fløte-mel-sukker og sånn. Men for meg er dette vanlig rutine. Det krever bare planlegging og lister (vi er glade i lister). Handling på måfå er farlig. Og dyrt. Og tidkrevende. Jeg har prøvd å dra på julegavehandel uten en eneste idé om hva folk skulle få, og kom ikke heim med noe. Lister er nøkkelen.

Så er det så dyrt, tenker noen. La meg en gang for alle få slå fast at vi er den befolkningen i Europa som bruker prosentvis minst penger av vår lønn på mat. Nå kan vi kanskje argumentere at siden vi også er mest likestilt og har høy andel kvinner i arbeid, blir dette regnestykket ekstra skeivt i forhold til land med gammeldags kvinnesyn. Men ikke desto mindre - vi har egentlig råd til det vi vil, og i hvert fall i jula. Med fare for å provosere: Hvert år sitter noen fattige mennesker på TV og klager over at de ikke har råd til julemat. Gjerne innimellom noen røykhostekuler. Ærlig talt, med kalkun og lutefisk til 19,90 per kilo, og ribbe til 29,90 - da har du ikke råd til mat resten av året heller. En tohundrelapp holder til minst tre middager i jula. Men det er klart, hvis man ikke har den tohundrelappen... men da har man som sagt ikke råd til mat resten av året heller, da priskrigen er mer fraværende. Men hadde jeg hatt lite å rutte med, tror jeg nesten jeg ville hamstret ribbe og kalkun i juletida, og fylt fryseren. Familieribba kan bli både saltkjøtt og koteletter, gryte- og lapskauskjøtt, og med mindre kalkunen er tilsatt like mye rart som kyllingen, skal det nå være sunt å spise hvitt kjøtt. Dette er ikke ment som en avskrivning av norsk fattigdomsproblem - jeg bare understreker at julemat er noe av det billigste du kan ete.

En annen ting: De som syns dette er stressende - fokuser på kosen som maten i handlevogna skal være med på å frambringe. Dette skal bli til de store og gode frokostene og de trivelige familiemiddagene. Og de trenger det ikke være mer stress rundt enn andre selskapsmiddager som man av og til holder allikevel.

Kalenderblogg 13: Juleblader

Og det skjedde i de dager at alle forlag som gir ut tegneserier, også trykket ekstra fine og glansfylte utgaver med de fineste av sine serier, eller gamle oppgulp av de samme seriene i like glansfylte utgaver. I tillegg kom tegneserier du ellers aldri ser i butikken i hyllene - kanskje fordi at nettopp disse seriene er så håndlagde at det tar et år å lage et hefte. Det var tid for juleblader.

Jeg har opp gjennom livet møtt mennesker som ikke har noe forhold til juleblader. Noen har til og med påstått at de ikke visste hva det var. Så fattige liv, vet jeg at jeg tenkte første gang jeg traff slike. Nå skjønner jeg jo at ikke alle leser, og ikke alle leser tegneserier, og derfor... men likevel! Det er jo trist at folk ikke leser - eller leser MER. Samme hva. Nuvel.

Juleblader har alltid vært en del av min jul. I min oppvekst hadde modern et særlig ansvar for dette - og hun kjøpte faktisk så og si alle. Det skal nevnes at det faktisk var en del, og at det faktisk måtte utgjøre en pen sum til sammen, sett i forhold til inntekten og budsjettet vi hadde. Men uansett, som ved et mirakel, hver lille julaften dukket en stabel blader opp på et lite hjørnebord i stua. For det er ikke lov å lese juleblader før alt er klart lille julaften! Når treet er pyntet, alt er ryddet og klart, godteskåler og fruktfat bugner og "Kvelden før kvelden" summer på radio, hovmesteren har servert grevinnen både hvitvin til fisken og champagne til fuglen. Når alle i familien kan sette seg ned med god samvittighet, med gløgg i koppen og fred i kroppen. Da er det tid for juleblader. Og da var det Fiinbeck og Fia, Knoll og Tott, Stomperud, Blondie, Donald Duck, Snøfte Smith, Vangsgutane, Smørbukk, Tuss og Troll og Nissens Jul.

Bladfloraen har est litt ut med tida. Og man har måttet gjøre noen valg. Noen blader har forsvunnet, nye har kommet til. De moderne favorittene Pondus, Kollektivet og Lunch har nok utkonkurrert noen av klassikerne. Dette skyldtes delvis at humoren endrer seg over tid, men også at når vi på 90-tallet registrerte at mange av julebladene var reine opptrykk av blader fra ti-femten år tidligere, var det jo ingen vits i å kjøpe blader man allerede hadde. Jeg veit at vi leita opp gamle Donald- og Fiinbeck og Fia-blader et par år, og la i haugen med de nyproduserte. Slik sett faset de på en måte ut seg sjøl. Og noen serier har på en måte ikke egnet seg så veldig til juleblader heller. Jeg kan ikke huske å ha sett juleutgaver av Hulk, Rommets Helter, Fantastiske 4 eller Iskalde Grøss. Skjønt det siste kunne sikker vært mulig?

Jeg er usikker på om mine barn vil ha samme forhold til juleblader når de blir voksne. Jeg har prøvd å kjøpe blader som skal passe til dem hvert år, enten de er basert på julekalendere på TV, eller de nye Donald-julebladene. De vekker ikke så stor entusiasme. Kanskje var det enklere å være juleblad før, med én TV-kanal og ingen dataspill. Jeg tror faktisk at det er voksne (menn) som holder liv i julebladsalget - uten at jeg har sett noen undersøkelse som støtter det, men jeg tror hypotesen min holder.

Likevel ser det ut til at markedet er der. Og det er jeg glad for. For i år som før, når alt er klart til jul, skal jeg sette meg i sofakroken, med juleradio på, gløgg, fiken, engelsk konfekt og kose meg. Med juleblader.

Kalenderblogg 12: Julemat og tradisjoner

Og det skjedde i de dager at folk i et av landene i verden med høyest BMI, høyest vekt og flest livsstilssykdommer blant innbyggerne, bevæpnet seg med VISA-kort, halv skatt og handlevogner, og fylte disse som om en hungersnød nærmet seg, alt i kosens tegn - og litt i angst over at butikkene stenger to dager ekstra.

Nevner mat ordet julemat i en forsamling, trenger man ikke være redd for pinlig taushet en stund. Alle har sine tradisjoner. Særegenheter. Egne vrier. Ting som er fullstendig bannlyst, og ting som de bare må ha. Og slik har vel vi nordmenn alltid vært? Spist sære og rare ting? En kollega av meg framholder at han ikke er så overbegeistret for mat som anbefales ledsaget av sterkt og tungt krydret brennevin og øl - som lutefisk, rakfisk, gravlaks og annen mat som har oppstått enten som et resultat av gamle konserveringsprosesser eller av rene tilfeldigheter - eller at man rett og slett i nød har smakt på mat man (med god grunn) trodde forlengst var bedervet. Hvis man absolutt MÅ skylle mat ned med akevitt, er det et tegn på at det ikke burde vært ansett som menneskeføde i utgangspunktet, vil han hevde. For andre er det delikatesser - og en totalopplevelse av mat OG drikke hand i hand.

Jeg tilhører nok den siste kategorien. Og jeg skulle gjerne vært diplomat her, og sagt at her er det åpning for frie tolkninger, men dessverre - de som har sterkt avvikende meny fra min tar feil. Sånn er det med den saken. Noen ting står faste som fjell. Slik skal jula se ut matmessig:

Lille julaften - lutefisk. Med mandelpoteter, bacon, pepper og sennep. Hvis man skal ha erterstuing, skal den være gul. Brunost, duppe og sirup skal man ha på KLUBB (raspeballer). IKKE på fisk. Øl og akevitt til.

Julaften - Ribbe. Med poteter, gulrøtter, rødkål, rosenkål, svisker, stekte eplebåter, pyntetomater, brunsaus ispedd steikesjy. Egentlig kan jeg klare meg med dette, men mange vil ha medisterkaker, medisterpølse, sossisser og røkte pølser i tillegg. Jeg syns kjøttet må få spille hovedrollen. Ikke desto mindre er alt med når vi kokkelerer til jul. Av særegenheter nevnes paprikapotetgull! Det hører med! Fruen i huset har klart å argumentere inn en liten bolle makaroni i tillegg. Nevnte jeg at man trenger fryktelig svære tallerkener akkurat denne dagen? Mange drikker rødvin til, jeg syns øl og akevitt er godt.

Første juledag: Kveite. Gode poteter, gulrøtter, pastaskjell (gnocchi), eggesmør (her må det beregnes rikelig). En god tysk Riesling er fint følge. Samt en totimers middagslur. Julas høydepunkt reint kulinarisk. Husk at kveita ikke skal koke, men trekke - i vatn med RIKELIG med salt og eddik og noen laurbærblad. Sitronskiver på fiskestykkene.

Andre juledag: Det er faktisk flere år siden jeg laget det sjøl, men tradisjonen i det Bakksjøske hjem er at man spiser pinnekjøtt. Kålrabistappe med fløte og smør og gode poteter. Og her er øl og akevitt et must, mener jeg. Det har vært tilfeller hvor vi har vært samlet med onkler og tanter og søskenbarn til pinnekjøttlaug, med tilløp til kappeting. Min onkel politimannen har som regel trukket det lengste strået der.

Resten av jula er det ikke stramme regler for, men et løp med annenhver dag fisk og kjøtt er vanlig (i fordøyelsens navn - tunge kjøttmiddager på rad er ikke godt for kroppen!) - og ofte står røkt torsk, kassler, laks og kalkun på menyen resten av jula, samt en dag med rester og koldtbord - man må jo spise opp pålegget man har kjøpt inn i altfor store mengder.

For ved siden av store middager, har vi egentlig bare ett måltid til på juledagene. APB-frokostene. APB? Alt På Bordet. Godt brød, julebrød, rundstykker, egg, syltetøy, gomme, kjøttpålegg, masse oster, kaviar, røykalaks - og modern kommer ofte med rulle og sylte, mens fadern må ha tomatsild. Frokostene varer lenge, man deler brødskiva i fire for å smake på så mye som mulig. Det er mye hygge i disse måltidene.

Desserter, hører jeg du sier. Jada. Vi fordeler riskrem, moltekrem og karamellpudding utover dagene, men i det store og hele har man de før nevnte boksene med småkaker og lefser å gå laus på til kaffen, så søtbehovet blir dekket uansett.

Så kan man mene at det er galskap. Jeg tenker at vi har fri og familien er samla, kanskje flere generasjoner på ett brett. Skal man ikke da kose seg litt ekstra? I tillegg er jo en del julemat svært billig - ribbe, kalkun og lutefisk koster jo nesten ingenting. Maten er ikke hovedsaken i dette sårt tiltrengte avbrekket i den mørkeste tida av året, men den hører så absolutt med som en miljøskapende faktor. Og at noen ting ligger fast gjør at man veit hvordan ting skal gjøres fra år til annet, slik at fokus kan være på hyggelig samvær.

Så kjære leser, det er bare å kopiere opplegget, slik at du har en trygg og god fasit. Dette er velsmurt, vanntett og velfungerende.

A propos velsmurt og velfungerende: Akevitten som er foreslått gjentatte ganger - det er gode grunner til det. Og skulle heller ikke den virke, er det ingen skam med sviskekompott.