Kalenderblogg 24: Det jula kanskje også handler om...

Uansett hvor nært eller fjernt man står religionen, er juleevangeliet en sterk historie. Uten gjennomslagskraft hadde ikke fortellingen tålt tidens tann gjennom over 2000 år. Og når nå ateisten Jakob Sande kunne skrive en av de fineste julesangene - Det lyser i stille grender - tenkte jeg for noen år siden at jeg skulle også prøve.

Den andre teksten her er kanskje litt mer baktung, men det er faktisk mange mennesker i verden ennå som ikke har husly, og som blir møtt med stengte dører. Det skjer også i Norge, der vi faktisk sender barn som har bodd her hele livet til land de aldri har vært, som de ikke har noe forhold til, og der levekåra er direkte umenneskelige. Slik sett er historien om et par i nød dessverre evig aktuell.

Julevise

God aften, unge ferdamann

E du ute sånn ein kveld

når frosten laga rim på gras og trær?

Du trur du ska få ta inn her

når dagen e på hell

og så mange fleir enn du e ut og fær?

Dessverre har vi fullt,

det e kun et en-stjernes hotell

Du må nok gå og spør ein anna plass

Men sidan du e desperat

kan eg kanskje hjelp deg lell

Men det bi’kje nåkka keiserlig palass.

Nei, men sku du sett på maken

ja, no skjønna eg di nød

Du treng jo meir enn nå’n tel rom og seng

Førr jenta di ser ut tel

å vær like ved å fø

Det e det rarast eg ha sett på leng

Det e ei skam å la ein unge

bi født her i ein stall

Men det e det beste vi kan by

Ta å hold dokk inntel dyran

så slepp dokk å bi kald

Det e’kje reint her, men det e no ein slags ly

Eg ska sei at det gjekk unna

Han hadd hastverk, den her kar’n

Eg trur mora knapt nok veit ka ho ha gjort

Naturlig nok så skjønna

han vel enno minner, far’n

Der han står og ser ut som han drøm seg bort

Både mor og glunt e fresk

og har det bra, så eg ska gå

og steng førr kveld’n, no slepp’kje fleire inn

Men før eg lukk att døra

Må eg snu meg førr å sjå:

Eg syns stallen ligg og lys i stjerneskinn.

Stjerna

I høst va eg i storby’n, såg heimlause folk

Som bar med alt dem eide i ein sekk

Nån satt og ba om penga tel mat og ting dem trengt

De fleste berre snudd seg og gikk vekk

No har eg kjøpt gava tel folk som har alt

Som ikke ønska seg nån verdens ting

Lell så e vi spent på ka vi får, men der e dem

Som veit fra før ka jula vil bring

Men stjerna skin

Og e så fin

Men heng ho for høgt for oss all?

Vi ser ho lys

På dem som frys

Kan ho enno vis dem veien tel en stall?....

Og ser vi ut i verden, så e det samme sak

Folk på flukt fra sult og krig og død

Sånn har det alltid vært, så vi snur oss berre bort

Vi vil ikke sjå på folk i nød

Så eg tar et krus med julegløgg

Mens ongan sett med TV-spell og brus

Og tenke det e rart at ein gong handla jula om

Et par i nød som sleit med å finn hus

Men stjerna skin

Og e så fin

Men heng ho for høgt for oss all?

Vi ser ho lys

På dem som frys

Kan ho enno vis dem veien tel en stall?....

Kalenderblogg 23: Julegrana (igjen) og noen limericks

Vi jukser litt, og legger ut noen tekster på rim til lett forlystelse. Strengt tatt har jeg en gang lyst til å lage juleplate - eller få noen til å gi ut en julesang med min tekst, i hvert fall. Hvis noen der ute skulle føle seg kallet, så si fra...

Julegrana

I år bestemte fadern seg for å høgg treet sjøl

Sku ikke ned på torget og kjøp nå’ halvdødt møl

Sommar’n lang så leita han i skogen etter trær

Og fant tel slutt ei tett og fin, og sa: “Det bi den her!”

Grana hadd han merka, den sku’ vær lett å finn

Men dagen vi sku hent ho, satte vinterstorman inn

I snykov mått vi grynne rundt i skauen mens vi fraus

Eg sa “Trur du vi finn ho?”, men fadern han va taus

Tel slutt så mått vi ta ei, før vi fraus ihjel

Eg sa at den va bra nok, fadern meint at den va fæl

Da vi vel hadd høgd ho ned, kom grunneiarn på tur

Med hagla si på nakken, og gjett om han va sur.

Fadern tok da treet og sprang det han vann

Over stokk og stein for å unnslipp sinte mainn’

Vi kom oss ned tel bilen, eg og bikkja aller sist

Men flukten hadde gjort at treet mista grein og kvist.

Vel heime vart det pynta, det vart ikke så gærnt

Men på julenatta skjedd det nåkka fælt

Katta hadde leika med glitter og med stas

Så det som eingong va et tre, det låg i tusen knas.

Så her sett vi no med pakkan liggan strødd under en stokk

Fadern sett og surmule, og no har han fått nok

Han har igjen bestemt seg, heilt og fullt og fast
Neste år så bi det et juletre i plast.

Og så noen jule-limericks:

Ei nissejente fra Tosen
ordna til førjulskosen.
Ei eske konfekt
og lefsan ho stekt
va alt ho trengt i godteposen.

Ein kveitfeskar dreiv ein heil haust

Med gangvad så flittig og traust

Men stampen vart tom

Så når julaften kom

Mått’n sætt seg te’skrævs på sett naust!

Ein arbeidslaus mann ifrå Sjona

sku vask rundt som gave tel kona

Men golvet vart glatt

Så kjerringa datt

Og braut foten der kaill’n ha bona!

Ein revmatisk mann inni byen

Bantes på all den her snyen

Og med fresar’n kaputt

Så sa’n resolutt:

”Eg må vel pung ut førr en ny en!”

Ein halvgammal feskar på Vega

handla lite på polet og MEGA.

Av baking og søl

Sku han gjær alt sjøl

Det bar akevitten hans preg a’!

Ein forsker som arbeidd’ hos TORO

Ville utvikle posemat-goro

Men salget gikk smått

for det vart ikkje godt

Og uten baking forsvinn jo all moro!

Ein assistentnisse fra Beiarn

sto på taket og kjefta på feiar’n:

”Du må kom hit og fli

så eg får tel å skli

ned og gje frå meg pakken tel eiar’n!”

Ein ølglad bonde fra Salten

Blanda gjæra og humla og malten

For med sterkt julebrygg

så va julhelga trygg

No trengt han berre slakt galten!

Kalenderblogg 22: Gaver, anyone?

Og det skjedde i de dager at man klødde seg stadig mer i hodet over hva man skal kjøpe i gaver til folk til jul. Det kalles nok et "first world problem" - at ingen ønsker seg noe, og at ingen trenger noe, er jo egentlig en velsignelse.

Egentlig burde saken vært grei når det gjelder ens nærmeste. I løpet av et år hører man jo flere ganger at ens barn eller partner sier at "det ønsker jeg meg", eller "den ville vært kjekk å ha når..." Men like forbaska, når det nærmer seg jul, er slike utsagn borte fra harddisken. Man er blank som isen i en OL-arena like før titusenmeteren starter, sklir runde på runde gjennom butikk etter senter. Det blir til at man må spørre, og så kjøper man det som kommer til svar.

Det vil si: Kvinnen i huset har det annerledes. Hennes hjerne har diktafonfunksjon. Den tar opp alt jeg sier, og lagrer det i skuffer med ulike etiketter. Og i digresjoner og bisetninger gjennom året, kommer jo jeg også med utsagn som "en sånn en skulle jeg hatt", og det smekkes fort ned i skuffen merket "ting jeg kan kjøpe til gubben til jul". Og i november åpner hun den skuffen, og kjøper kvitrende og lykkelig alt jeg ønsker meg. Men nåde meg om jeg bruker noe av desemberlønna mi på meg sjøl! Da vanker det stygge blikk og streng stemme, ettersom det jeg har unnet meg allerede er innkjøpt.

Men helt alvorlig: Fadern har lenge sagt at voksne mennesker bør slutte å kjøpe gaver til hverandre. Og alle familier har jo historier om utveksling av helt like konfektesker eller vinflasker, hvilket jo gjør denne seansen rimelig meningsløs. Så jeg er egentlig enig. Venner av meg sier også at de ønsker seg ting som blir borte etter hvert - stearinlys, servietter, sånne ting. I år har vi satt opp kaffe og mat på ønskelista! Og har allerede fått hele laksesider og gode pølser. Som blir borte etter hvert. Telysholdere og nips har vi da mer enn nok av.

Tidligere rynket jeg på nesen av barn eller andre som sa de hadde fått penger i julegave. Jeg har ment at det er stusslig med bare en konvolutt under treet - eller en SMS om at kontoen har fått et tilskudd. Nå holder jeg på å snu. Jeg har begynt å tenke at opplevelser er mer verdt. Reiser og turer, konserter og kulturopplevelser er mer viktig for meg nå enn ting. Derfor er tilskudd til slike ting faktisk like kjærkomne som det å få flere dingser. Jeg har ennå bøker jeg ikke har lest, filmer jeg ikke har sett, og faktisk musikk jeg ennå ikke har gått lei av. Så jeg kan forstå at man ønsker seg rene penger.

Men for å bli litt svulstig: I verdens rikeste land er det vel kanskje litt... rart å gi bort penger også. Nå har det noen år vært mulig å gi penger til veldedige formål i andres navn - som julegave. Og dette tenker jeg... at i hvert fall voksne folk imellom, så kunne dette være et alternativ. Det finnes utrolig mange fine organisasjoner som helt sikkert har god bruk for en andel av julegavepengene. Jeg er ganske sikker på at de jeg kjenner ville satt stor pris på om jeg gjorde noe sånt som en slags vri, og at den fysiske pakken til jul bare var av symbolsk omfang. Det er jo godt å gi gaver og å føle seg snill og gavmild. Hva med å gi en gave til noen, der gaven er at medmennesker i nød får en gave?

Det ville løst svært mange av mine problemer til jul, i hvert fall. Og kanskje noen bittesmå "third world problems" også. 

Kalenderblogg 21: Solsnu

Og det skjedde på den dagen da sola hadde størst deklinasjon - altså sto lengst unna den nordlige halvkule. Alle gamle sivilisasjoner markerte denne hendelsen, da de visste at det nå ville bli lysere igjen i 182 dager. Og dette visste de å feire.

I romerriket ble Saturnalia-feiringen innstiftet og formalisert i år 497 FVT. Den foregikk i ei hel uke, fra 17. til 24. desember, til ære for fruktbarhetsguden Saturn. Da var det matorgier, drikkeorgier, stripping, undersåtter og slaver kunne tøyse med sine herrer og mestere, og samfunnet var preget av generell løssluppenhet. Altså omtrent som et gjennomsnittlig julebord.

I nordeuropeiske samfunn ble det feiret jól, og jólablot ble holdt 12. januar - egentlig skulle det være første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv, men man la det til det som på primstaven kalles midtvinterdagen. Det ble spist og drukket godt, til Freyas ære, og alle som eide jord, måtte brygge øl, og man skulle drikke så lenge man hadde øl. Altså omtrent som et gjennomsnittlig julebord.

På 2-300-tallet ble Jesu fødselsdag vedtatt, og siden det var alskens hedenske festskikker rundt vintersolverv allerede, fulgte man mottoet "If you can't beat them, join them!" Så i stedet for å avskaffe festene rundt vintersolverv, sa man at dere kan feire stort sett som før, men nå til minne om Jesu fødsel. Man må anta at den tidlige kristne kirken så det som lite strategisk i sin merkevarebygging å skulle proklamere at lysfestene i de mange europeiske samfunnene måtte avskaffes.

Håkon den gode gjorde det samme i Norge på 900-tallet. De skandinaviske samfunnene fikk fortsette å drikke jól, og vi fikk til og med beholde det urgamle navnet på høytiden - men den måtte flyttes til 25. desember, da resten av Europa holdt jul - eller Kristmesse, som det etter hvert ble på engelsk. Tyskerne ga høytiden navnet Weihnacht, altså vielsesnatt, mens det franske Noël betyr fødsel. Noen engelske sangtekster omtaler likevel Yuletide som navnet på denne tida i desember, noe som viser at høytiden hadde innhold lenge før kirken kuppet den.

Folk får holde jul som de vil. Men som nordlending som er komplett ubrukelig i november og dels desember på grunn av mørket og lavt energinivå, er det først og fremst en lysfest jeg holder. Å vite at nå vokser dagene, og det vil bare bli lysere i et halvt år, og det vil gå enda et par måneder etter det før man merker at kveldene begynner å bli mørke - det er det god grunn til å feire. Uten dette avbrekket i den svarteste vintertida tror jeg ikke samfunnet hadde gått rundt. Produksjonen ville gått på lavt bluss i de fleste bedrifter likevel.

Så ha et godt blot og god jól, alle sammen.

Kalenderblogg 20: Juletreet

Og det skjedde i de dager at det begått massedrap, og likene ble anbragt i millioner av hjem verden over, pyntet og sunget sanger for og danset rundt. Man kan endog med et visst belegg påstå at man utrydder flere arter med den absurde handlingen det er å ta et tre inn i huset. Jeg kommer tilbake til det.

Når jeg nå sitter her med et rekordtidlig pynta tre i stua, tenkte jeg at jeg skulle være litt juletrepoliti. Det er nemlig regler for hvordan juletrær skal være. I hvert fall i mitt hus. Jeg kommer neppe noen gang til å tiltro juletreanskaffelsesoppgaven til noen andre. Her trer nemlig min OCD for symmetri inn: Juletreet skal være kjegleformet.

Jeg har sett mye nitrist rundt omkring hos juletreselgere. Og i heimer jeg har besøkt. Jeg har da tenkt: Har disse trærne blitt hugget i rein medynk?? Tror juletreselgere (og -kjøpere, i noen tilfeller) at stygge smågraner blir triste hvis de ikke blir hogd som juletrær? Dakar grana, du må vel få være med på torget du og, sjøl om du sikkert blir stående igjen til slutt... Hva slags selvfølelse skulle DET i så fall gi pjusket?

Nei, grana - jeg har aldri tatt sjansen på furu, sjøl om jeg liker tanken - skal være kjegleformet og symmetrisk. Ferdig med det. Den skal være tett og ha masse greiner, så det tar mye pynt. Når plassen tillater det, skal det være over to meter høgt, slik at vi med rette kan synge "og høyt i toppen den blanke stjerne". Fadern legger forresten sin ære i det hvert år - det skal ikke være mange millimeter mellom stjerna og taket.

Det skal være stjerne med lys i, og ikke spir eller noe ninjavåpen-lignende greier. Jeg har to lyssett på, for såpass må det være.

Når så lysene er kommet på, er det tid for annen pynt. Og her får ungene helt fritt spillerom med hensyn til hva og hvor mye. Jeg liker blandingen av pepperkaker, juleverkstedprodukter, engler, kuler og bjeller, småpakker og gullepler, snøfnugg og stjerner - og gullkonglene mine som er arvegods. Noe av julepynten har jo verdi - både affeksjon og kulturhistorie kan knyttes til noen av tingene, og de SKAL opp på treet. Men resten har jeg overlatt helt til barna.

Men når skal juletreet pyntes? Her må man gjøre tilpasninger både med hensyn til livsfase og logistikk. Da ungene var små, tok jeg inn juletreet seint om kvelden, etter at de var lagt. Slik var det da jeg var liten - jeg la meg til et hus i noe kaos, med vaskebøtter og bakst og ribbekrydring og støvtørking og pynting på gang - og sto opp til et magisk rom med skåler med nøtter og snop her og der, enda flere nisser overalt, julebladene på et lite bord i en krok - og så juletreet. Symmetrisk, kjegleformet, stjerna helt i taket, all den gamle pynten på - og noe nytt hvert år. Mine barn har også hatt slike julaftenmorgener. Men etter hvert blir de jo store, og da får de oppgaver og blir inkludert i stell og forberedelser.

Som regel pyntes juletreet lille julaften, men det kan jo komme an på om man skal reise bort eller ikke. Noen syns også det er ekstra koselig med å ha juletre litt lenge, og pynter det tidligere bare av den grunn. Som juletrepoliti ser vi gjennom fingrene med denne praksisen.

Jada, jeg har arvet min kritiske sans når det gjelder juletrær. Men jeg tror også at dette går lenger bak i tid. Min farfar skal visstnok et år ha laga sitt eget juletre. Gran var ikke så vanlig i Nordland før, og juletrær var sikkert dyre. Uansett, han gikk og fant seg en hesjestaur, og bora hull i den hele veien. Så gikk han opp i lia og skar einerkvister i ulik lengde, og stakk inn i hullene. Visstnok ble resultatet svært bra.

Fadern og jeg måtte et år ut på lille julaften og finne et nytt tre - det han hadde kjøpt noen dager i forveien, drysset så fælt da vi skulle ta det inn, at det var uaktuelt å bruke. Det var en meter snø, men vi trodde det skulle bli en rask tur, så vi tok ikke med ski. Vi vasset i snø til hofta nesten helt til fjells før vi fant et vi var fornøyde med. Det nordnorske ordet "grynnje" bør egentlig inn i norsk dagligtale for akkurat det - å vasse i djup snø (som forresten heter SNY).

Så når det gjelder juletreet, føler jeg meg som en tradisjonsbærer. Og plast eller ikke? Tja. Det hadde vært greit og økonomisk og tidsbesparende og trygt og alt det der med plast. Man veit at det er fint, ryr ikke, og det er en engangsinvestering (400 kroner for ei skarve gran syns jeg er drøyt). Men enn så lenge tar jeg den vanvittige tyske tradisjonen fra 1500-tallet helt ut og kjøper ekte vare.

Men bør vi egentlig det? Jeg har jo lest at i Amazonas har hvert tre sine dyrearter som lever bare der. Og i et forsøk i Holtålen, gasset man noen furutrær oppe på ei myr, og undersøkte insektene som falt ned. De fant noen som var nye for vitenskapen. Så med tanke på at et juletre har ca ti tusen smådyr i seg, bedriver vi kanskje masseutryddelse i jula... av ukjente arter?

Velvel. Skal man tenke sånn, blir man vel galere enn man behøver å være. Det holder lenge med å drasse et svært tre inn i et nylig reinvaska hus.

Kalenderblogg 19: Gaverunde i nabolaget - for noen år siden...

Og det skjedde i de dager som ikke ennå er helt gamle dager, men heller ikke helt nybrukte dager, men noe midt imellom - for disse dagene tilhører uansett en litt annen verden enn den vi har nå. Det er dagene fra min barndom, som nærmer seg førti år siden, og dermed er de halvgamle.

For det var en annen verden. I min pur unge barndom bodde jeg hos min farmor, som ikke hadde innlagt varmt og kaldt vann - bare en utslagsvask på kjøkkenet. Ikke bad eller vannklosett - det var bøttedo i en utendørs kjellerbod, og lørdagsbad i sinkbalje. Melkleveranse på døra. Postbud som kom inn på kjøkkenet til farmor med posten. Svartkomfyr. Respatexbord og slitt kortstokk. Geranium. Sånne ting.

Vi flyttet til en liten holme lenger nord, med sildoljefabrikk og tilhørende dufter. Første halvåret gikk vi kvalme av lukta. Etterpå merket vi den ikke, og da alt var nedlagt, savnet vi den. Butikk med alle varene bak disken eller på lageret - man leste opp handlelappen til innehaveren, og fikk varene lagt opp på disken. Kontoret til fadern med meterbreie regnskapsbøker. Lønn i kontanter, i gjennomsiktige konvolutter. Ferjeleie, båtslipp, stor dypvannskai der båter fra hele Norge - og noen ganger utlandet - kom og fylte drivstoff. Eller losset lodde, i sesongen. Tusen farlige steder å leke. Tusen FORBUDTE steder å leke. Som om vi brydde oss.

På denne holmen var det fire-fem bolighus. Alle ga julegaver til hverandre, i kraft av at man var naboer eller jevnaldrende eller kolleger eller sånn. Og når det så nærmet seg jul, var det min oppgave å gå pakkerunde. Modern kledde meg opp i gammelklær og nissemaske, gaveposer på sparkstyret, og så var det å ta runden. Jeg delte ut, og fikk tilbake. Ingen uventa siste-liten-pakker, dette var tradisjon. Det vanket alltid gløgg og småkaker og godteri på disse rundene, og jeg syns det var både spennende og stas.

Men en tur husker jeg spesielt godt. Litt fordi den står for meg som selve begrepet god timing. Jeg var kanskje en 9-10 år, og hadde gått til alle husene unntatt ett - der hvor en jevnaldring og hans yngre bror bodde. Det er en sjanse for at noen av dem - eller noen som kjenner dem - leser dette her og kjenner dem igjen, men jeg tar sjansen på å fortelle historien likevel.

Dette var en livlig familie. Mor i huset hadde alltid kaker i ovnen eller matprosjekter på gang hele adventstida - det vanket alltid noe godt der. Far i huset kunne nok noen ganger ha timet sine førulsprosjekter bedre, og jeg skjønte ikke hvorfor han måtte sage til juletreet inne på stua etter at alt var vaska - men det var vel for at stjerna skulle nå helt i taket, tenker jeg. Det sto julemusikk på, og minstemann var - som så ofte ellers - aktiv. Familien bodde i andre etasje i dette huset, men jeg kunne nederst i trappa konstatere at det pågikk en eller annen form for jakt der oppe - minstemann på kanskje 5-6 hørtes ut til å være høy på sukker og på vill flukt gjennom stue og kjøkken, og etter det jeg kunne forstå med en kakeboks eller en bolle kakedeig under armen. Jeg skulle til å banke på kjøkkendøra, kledd opp som smånisse med maske og rød lue, islender og beksømsko, da jeg hører mor i huset bruke sitt siste argument for å få minstemann noenlunde under kontroll: “Hvis ikke du snart er snill, så kommer nissen!” Jeg tenkte ikke over hvorfor dette kunne være en trussel, men droppet å banke på døra, og bare åpnet den og stakk det maskekledte hodet mitt inn og sa “Bø!”

Jeg har vel egentlig aldri sett så overraska fjes noen gang. Minstemann slapp det han hadde i hendene rett ned (jeg tror mer og mer på at det var en bolle med kakedeig og en slikkepott). Haka datt ned på brystkassa, og latteren hans stoppet i halsen. Mor i huset satte i et hyl og hoppet en meter rett bakover, gjennom døråpningen inn til stua. Hun stirret i vantro skrekk på lille meg, fullstendig satt ut over at hun øyensynlig kunne mane fram mytiske vesener på kommando. Vaklende fikk hun satt seg på en spisestuestol. Far og storebror kom gående fra TV og juletrefotprosjekt og lurte på hva som foregikk - til og med julemusikken på Sølvsuperen virket å ha stilnet. De kikket fra mor og lillebror og til meg og tilbake - “men det er jo bare han Odd Walter!” - men det lot ikke til å synke inn hos lillebror og mor før jeg tok av meg maska - mens jeg holdt på å flire meg kvekk i hjel. Og da gikk det opp for far og storebror at jeg hadde timet min entré så til de grader at den sukkerhypre guttungen og den fortvilte mora begge var midlertidig paralysert, og så brøt de også ut i rå latter - og til slutt brølflirte vi alle ihop til vi nesten ikke hadde pust igjen.

Jeg gikk heim som vanlig, med like mange pakker i retur som jeg hadde fordelt, proppmett på småkaker og godis. Men en klassisk julehistorie rikere. For hver jul som gikk, som jeg hadde dette oppdraget, ble det alltid mimret om akkurat denne kvelden når jeg kom til det blå huset på kaia. Og vi flirte godt hver gang. For ingenting endret seg egentlig der - det var det samme glade kaoset hvert år før jul - men av en eller annen grunn var det et slags samlende moment i det at jeg kom på julegaverunde - da satte alle seg ned og husket da mor mante fram nissen på kommando.

Kalenderblogg 18: Forventninger og skuffelser

Og det skjedde i de dager at all verdens barn skrev ønskelister over hva de ville at nissen skulle komme med. Kanskje med unntak av i vårt land, der barn nå snart har sluttet å ønske seg noe, for de har det meste. Det sier i hvert fall ungdommen jeg har å gjøre med på skolen til daglig.

Ikke desto mindre kan man jo ønske seg ting - som det kanskje ikke er så sannsynlig at man får. I hvert fall her i huset er det nemlig ikke aktuelt å kjøpe spillkonsoller til flere tusen kroner i gave. Uten at det ligger noen absolutt beløpsgrense på julegaver vi kan komme til å kjøpe til enkeltbarn, syns vi at når beløpet blir firesifret, nærmer vi oss en grense for hva i hvert fall én giver kan bære. Spleis derimot, er noe annet, og kan åpne for nye muligheter - men reduserer da antallet gaver noe.

Jeg husker ei jul jeg hadde sett et puslespill med mange tusen brikker i bokhandelen på Nesna - eller muligens på Mo på en bilsjuk-julehandelstur i desember. Det kom i ei DIGER eske. På den tida la vi en del puslespill i familien, og jeg tenkte at det der måtte da virkelig være ei utfordring for oss. På julaften, sånn litt før eller etter Donald Duck på TV, begynte da fadern å bære inn julegaver og legge dem under juletreet - til det vi i familien kaller en “akklimatisering”. Han gikk sjølsagt flere turer. Siste turen kom han med en diger flat pakke, mens han liksom-forsnakka seg “Var det mange biter i dette puslespillet du… nei, hva sier jeg!” Jeg satt med tindrende øyne og kikket på pakken resten av ettermiddagen. Det viste seg da også at den var til meg. Jeg kan ikke huske annet enn at jeg var overbevist om at det var et puslespill, type gigantisk, og ble riktig overrasket da jeg pakka opp. Men ikke skuffet! Pakken inneholdt nemlig en flatpakka Stiga rattkjelke. Blå og rød. Og jeg tror det var verdens sterkeste kjelke - den fikk nemlig årevis med skikkelig juling.

Nok om det. Her i huset fikk konemors sønn langrennsski og skisko i fjor. Noe man forsåvidt bør ha. Det er en dyr og fin ting, om det nå kanskje ikke blir brukt så ofte av en som helst vil bare stå nedover. Og det innser nok han også. Men da jeg kopierte faderns taktikk, og delte ut den innpakka skiskoeska (skiene hadde vi gjemt til etterpå) og sa “kjøpte vi noen spill til denne X-boxen?”, la jeg til rette for en ganske stor skuffelse. Vi hadde nemlig hele adventstida prøvd å forklare hvorfor det ikke blir en X-box til jul. Dyrt bla bla du har Playstation 2 bla bla du har Wii bla bla du har iPad bla bla sitter nok foran en skjerm bla bla TV på rommet og bla bla. Men en skiskoeske er like stor sånn ca som en X-box, og all vår nekting kan ha vært spill for galleriet, og vi (jeg) tente dermed sterke lys i barneøyne som ble slukket med tyfons styrke da papiret ble røsket av. Han ville ikke engang se på skiene som fulgte med.

Min onkel har en gammel lokal Posten-kassett fra Vefsn, der revyfiguren Anton Sauflokkli liksom forteller fra sin barndom, og min onkel siterer og hermer denne figuren hver jul mens han flirer godt, for Anton Sauflokkli lurte på (på træææg inner-helgelending) om han fikk “ludospæll”, “snuurbaas” eller “kladdjebok”, og pakket så ut det han beskrev som ei “langarmæ ullunnjbrok. Då sa eg “Dæven”. Mæn då kom storhanda hans far. “Bainnes du på julaften???””  Regelen og moralen får da være: Ikke tull med barns forventninger - med mindre det som egentlig er i pakken overgår det de tror de får.