Og det skjedde i de dager at all verdens dorullnisser ble kalt fram fra sine gjemmer og ble bedt om å la seg stille opp på hyller, bord og tablåer. Og alle kom, fra sine pappesker, plastbokser og bedrollers, og gikk hver til sitt sted. Og fra alle boder, kott og loft, kom deres followers og ville joine dem: Engler laget av kremmerhus og salmebokark, hullete julestrømper av filt med dårlig størknet lim, atter andre engler av kamskjell og bomullskuler, og alle andre juleverkstedprodukter du kan forestille deg, fra alle barnas år i barnehage og -skole, kvadratiske snøfnugg til å henge på vinduet, julekurver med glitter som ikke sitter, skjærefjøler med påmalte og innsvidde juletrær - bare den grå tovaullmusa som katten dels tygde ihjel i fjor ble bortvist under taktfaste fy-rop av noen litt slemme klatrenisser fra Europris som hang på kaminhylla. Nissekjerringa av piperensere og Panduros tubestrikking syntes nok litt synd på musa, men bare til telysholderen fra 2006 som snart var fri for rød glittermaling kom på plass ved siden av henne.
Jeg husker at mamma og pappa dekorerte gardinbrettet av koreapanel til jul, med tjukt girlander som hang i sirlig helt like buer over stuevinduet. Klokkestrenger og duker med julemotiv kom fram første søndag i advent like sikkert som stjerna i vinduet. Dorullnissene kom også fram - og finnes ennå. De er merket - av mamma - med produsentens navn og årstall. Jeg tror mine barn ett år telte 123 nisser rundt omkring i huset i Brønnøysund, og det har vel neppe stoppet der. Vi har aldri vært minimalistiske. Modern og fadern brukte å kjøpe litt ny juletrepynt hvert år, men alt måtte på treet likevel. Det var - og er - MINNER knytta til pynteting og dekorasjoner. Noe er jo også faktisk arvegods med en viss kulturverdi i tillegg.
Så i fjor måtte vi heve noen øyenbryn. En facebookvenn av kvinnen i huset publiserte et bilde av juletreet der i huset - “Pyntet med Georg Jensen-julestjerne og hvite bjeller fra RM”, og “det eneste røde i stua” var noen få kuler. Vi måtte google hva en Georg Jensen-julestjerne er. Det viser seg at det er noe som ser ut som et ninjavåpen, som glatt kunne inngått på torturmuseet vi besøkte i Lucca i 2013. Til 795,- på tilbud. Jeg fastholder at min plaststjerne til 29,90 på Europris er finere, for den er det lys i. Hva “hvite bjeller fra RM” er, har vi ennå ikke kunnet fastslå, men jeg håper de er barberte, og føler sterkt med R.M., hvem han nå er. Juletida er tung nok for mannen i huset, når pungen tømmes og det er fyr på staken, men at bjellene måtte henges på et bartre i tillegg er nå noe i overkant.
Vi er sikkert veldig rare her i huset, som faktisk leiter fram barnas juleprodukter og LIKER det, og syns det er artig og pynter opp! Kanskje gjenspeiler det litt oss og hvordan vi er - og hvordan heimen vår er: Her er det liv og røre, vi har kreative og lekne og skapende barn. De kommer av og til heim med produkter fra skolen, og ellers tegner og maler og skriver de, og hadde vi lagt til rette for det i større grad, ville de produsert mer. Brettspill og tegneserier og fantasybøker har en sentral plass. Men hvordan viser foreldre som bare tolererer dyre designobjekter at de virkelig setter pris på kviststjerna til andreklassingen, makaronienglene til fjerdeklassingen, julekortet til barnehagebarnet, hvis det ikke kan stilles ut? Settes fram? Bli beundret og skrytt av? Hvis disse tingene bare får stå fram på deres egne rom, på dohylla, eller bare legges i en plastboks - hva sier det om hvordan mor (for det er mest mor dette gjelder) verdsetter barnets beste forsøk på å skape noe?
Her i huset vil det uansett aldri bli for mye. Og vi vil alltid henge barnas tegninger på kjøleskapet, kurvene på veggen, konglene på treet, snøfnuggene fra gardinstengene. Også når de begynner å bli så gamle at det irriterer dem. Kanskje særlig da.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar