Og det skjedde i de dager at man fikk hodet såpass over travelheten at man kikket gjennom klesskapene til alle husstandens medlemmer, hvert i sitt rom. Etter noe blafring gjennom tekstiler på hengere, hyller og i skuffer, konkluderer man med noen betraktninger.
Barn har en lei tendens til å vokse. Hele tiden. Det ser ut til at de blir større og sterkere når de har jevn tilgang på fôr (feeding… them… only… makes… them… STRONGER!! Jeg tror dette er et sitat fra en skrekkfilm - uansett syns jeg det passet). Dette medfører at fjorårets penklær ikke lenger passer. Og siden pene klær til jul er påkrevd, må man da kjøpe inn en del nytt. At minstejenta kan arve noe, er ingen selvfølge, og kanskje er jul en anledning der alle i familien som ennå vokser (i høyden) bør få noe nytt. Så langt så vel.
En runde på KappAhl, Cubus og H&M har kanskje aldri tatt livet av noen, men at menn kan bli funnet i kroker på kjøpesentra i fosterstilling og lett katatonisk lalling, holder jeg ikke som usannsynlig. Det er dermed viktig å fordele ansvar for innkjøpsrunder. Her anser jeg det som en klar fordel å være skilt og gift på nytt, da jeg kan fordele dette på mor til mine barn og min kone, og slippe unna med maks en tredel jobb - og ofte er jeg diskvalifisert fra dette bare i egenskap av eget kjønn, har jeg inntrykk av. Nuvel. Barna er alltid pent kledde til jul, enten det har vært mitt ansvar eller ei.
Jeg er velsignet med en kone som kler alt (dette er det viktig å si), men som selv stolt bemerker at hun har brukt sin lille sorte i et tosifret antall år til svært mange festlige anledninger. Hun er altså et stykke unna kvinneklisjéen som ikke kan bruke en kjole mer enn én gang, og i hvert fall ikke på to julebord to år på rad for samme bedriften. Derimot har hun utviklet en lett dille for sko. Det er vel ikke Imelda Marcos-nivå på huset her ennå, og det meste kjøpes faktisk utenlands til en billig penge. Nå kommer sjølsagt reisa i tillegg, men dog. Jeg er derfor spent på om utvalget i skapet er solid nok i år, eller om hun vil kvitre noe om hva hun “egentlig” trenger og hvorfor. Det er også her viktig å engasjere seg akkurat passe, men konkludere med at “hvis du virkelig føler det slik, så gjør du det sånn”. En setning som viser seg å være som en sveitsisk lommekniv, en leatherman, en verbal potet, en MacGyver - den kan få deg ut av de fleste kinkige situasjoner.
For egen regning var jeg kommunens nest korteste konfirmant, og kan dermed ikke hvile meg på skulderputene fra 1986. Men til dags dato har jeg ikke eid en dress som ikke har hengt og slengt rundt meg som buksene til Jørn Hoel fra samme årstall, og som dermed har fått meg til å virke dobbelt så brei som jeg er. Mine penklær er dermed litt “en finn fra hver fjerding”, og jeg skulle ønske at jeg på noe tidspunkt kunne erfare at ordtaket “klær skaper folk” faktisk stemte når det gjaldt bekledning til festlig lag. Men i år som alle år før vil jeg nok innta ribbefett og akevitt i det som er min “beste” bukse og skjorte, sårt klar over at den sterkeste gravitasjonskraften i universet er den mellom fete sauser og slips, febrilsk se til at jeg ikke søler, føle meg klam og utilpass og velsigne den stund etter gaveåpningen utpå kvelden når jeg igjen kan innta T-skjorte og olabukse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar