Og det skjedde i de dager at dagligvarebutikkenes handlevogner plutselig var for små. De handlende agerte som om det var varslet hungersnød, og hamstret sære kjøtt- og fiskeråvarer, grønnsaker, frukt, pålegg og bakervarer i hauger. Butikkene skulle jo være stengt i to ekstra dager, må vite.
Vi har vært innom dette før. Og noen fastholder at vi handler som om vi var gale. Noen påstår at vi bruker enormt mye mer penger enn normalt. Og noen syns denne julehandelen er stressende. Jeg er uenig.
I min ungdom bodde jeg et par år på et sted som ikke hadde butikk - nærmeste butikk lå nesten en times båtreise unna. Jeg bestilte da varer fra butikken en gang hver fjortende dag eller så, og gjorde opp med dem en gang i måneden eller over giro. Da planla jeg i detalj hva jeg skulle ha de neste to ukene, laga handleliste deretter og levde likeså. Det ble store esker for hver gang, men jeg påstår at jeg levde sunnere, billigere og enklere på denne måten. Julehandel er dermed for meg et lite ekko av den tida: Vi planlegger hva vi skal ha til middag den neste uka eller så, og handler inn det vi trenger (som ikke går ut på dato). Det er egentlig ganske enkelt, og ikke så avvikende fra det vi gjør resten av året. Det som gjør handlelista lang, er at vi spiser annen mat enn resten av året - ribbe, lutefisk, kveite og pinnekjøtt er hovedretter som ikke ligger i fryseren fra før. I tillegg er denne maten romstor, slik at handlevognene fort kan bli for små, hvis man legger til melk-fløte-mel-sukker og sånn. Men for meg er dette vanlig rutine. Det krever bare planlegging og lister (vi er glade i lister). Handling på måfå er farlig. Og dyrt. Og tidkrevende. Jeg har prøvd å dra på julegavehandel uten en eneste idé om hva folk skulle få, og kom ikke heim med noe. Lister er nøkkelen.
Så er det så dyrt, tenker noen. La meg en gang for alle få slå fast at vi er den befolkningen i Europa som bruker prosentvis minst penger av vår lønn på mat. Nå kan vi kanskje argumentere at siden vi også er mest likestilt og har høy andel kvinner i arbeid, blir dette regnestykket ekstra skeivt i forhold til land med gammeldags kvinnesyn. Men ikke desto mindre - vi har egentlig råd til det vi vil, og i hvert fall i jula. Med fare for å provosere: Hvert år sitter noen fattige mennesker på TV og klager over at de ikke har råd til julemat. Gjerne innimellom noen røykhostekuler. Ærlig talt, med kalkun og lutefisk til 19,90 per kilo, og ribbe til 29,90 - da har du ikke råd til mat resten av året heller. En tohundrelapp holder til minst tre middager i jula. Men det er klart, hvis man ikke har den tohundrelappen... men da har man som sagt ikke råd til mat resten av året heller, da priskrigen er mer fraværende. Men hadde jeg hatt lite å rutte med, tror jeg nesten jeg ville hamstret ribbe og kalkun i juletida, og fylt fryseren. Familieribba kan bli både saltkjøtt og koteletter, gryte- og lapskauskjøtt, og med mindre kalkunen er tilsatt like mye rart som kyllingen, skal det nå være sunt å spise hvitt kjøtt. Dette er ikke ment som en avskrivning av norsk fattigdomsproblem - jeg bare understreker at julemat er noe av det billigste du kan ete.
En annen ting: De som syns dette er stressende - fokuser på kosen som maten i handlevogna skal være med på å frambringe. Dette skal bli til de store og gode frokostene og de trivelige familiemiddagene. Og de trenger det ikke være mer stress rundt enn andre selskapsmiddager som man av og til holder allikevel.
Vi har vært innom dette før. Og noen fastholder at vi handler som om vi var gale. Noen påstår at vi bruker enormt mye mer penger enn normalt. Og noen syns denne julehandelen er stressende. Jeg er uenig.
I min ungdom bodde jeg et par år på et sted som ikke hadde butikk - nærmeste butikk lå nesten en times båtreise unna. Jeg bestilte da varer fra butikken en gang hver fjortende dag eller så, og gjorde opp med dem en gang i måneden eller over giro. Da planla jeg i detalj hva jeg skulle ha de neste to ukene, laga handleliste deretter og levde likeså. Det ble store esker for hver gang, men jeg påstår at jeg levde sunnere, billigere og enklere på denne måten. Julehandel er dermed for meg et lite ekko av den tida: Vi planlegger hva vi skal ha til middag den neste uka eller så, og handler inn det vi trenger (som ikke går ut på dato). Det er egentlig ganske enkelt, og ikke så avvikende fra det vi gjør resten av året. Det som gjør handlelista lang, er at vi spiser annen mat enn resten av året - ribbe, lutefisk, kveite og pinnekjøtt er hovedretter som ikke ligger i fryseren fra før. I tillegg er denne maten romstor, slik at handlevognene fort kan bli for små, hvis man legger til melk-fløte-mel-sukker og sånn. Men for meg er dette vanlig rutine. Det krever bare planlegging og lister (vi er glade i lister). Handling på måfå er farlig. Og dyrt. Og tidkrevende. Jeg har prøvd å dra på julegavehandel uten en eneste idé om hva folk skulle få, og kom ikke heim med noe. Lister er nøkkelen.
Så er det så dyrt, tenker noen. La meg en gang for alle få slå fast at vi er den befolkningen i Europa som bruker prosentvis minst penger av vår lønn på mat. Nå kan vi kanskje argumentere at siden vi også er mest likestilt og har høy andel kvinner i arbeid, blir dette regnestykket ekstra skeivt i forhold til land med gammeldags kvinnesyn. Men ikke desto mindre - vi har egentlig råd til det vi vil, og i hvert fall i jula. Med fare for å provosere: Hvert år sitter noen fattige mennesker på TV og klager over at de ikke har råd til julemat. Gjerne innimellom noen røykhostekuler. Ærlig talt, med kalkun og lutefisk til 19,90 per kilo, og ribbe til 29,90 - da har du ikke råd til mat resten av året heller. En tohundrelapp holder til minst tre middager i jula. Men det er klart, hvis man ikke har den tohundrelappen... men da har man som sagt ikke råd til mat resten av året heller, da priskrigen er mer fraværende. Men hadde jeg hatt lite å rutte med, tror jeg nesten jeg ville hamstret ribbe og kalkun i juletida, og fylt fryseren. Familieribba kan bli både saltkjøtt og koteletter, gryte- og lapskauskjøtt, og med mindre kalkunen er tilsatt like mye rart som kyllingen, skal det nå være sunt å spise hvitt kjøtt. Dette er ikke ment som en avskrivning av norsk fattigdomsproblem - jeg bare understreker at julemat er noe av det billigste du kan ete.
En annen ting: De som syns dette er stressende - fokuser på kosen som maten i handlevogna skal være med på å frambringe. Dette skal bli til de store og gode frokostene og de trivelige familiemiddagene. Og de trenger det ikke være mer stress rundt enn andre selskapsmiddager som man av og til holder allikevel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar