Og det skjedde i de dager at man klødde seg stadig mer i hodet over hva man skal kjøpe i gaver til folk til jul. Det kalles nok et "first world problem" - at ingen ønsker seg noe, og at ingen trenger noe, er jo egentlig en velsignelse.
Egentlig burde saken vært grei når det gjelder ens nærmeste. I løpet av et år hører man jo flere ganger at ens barn eller partner sier at "det ønsker jeg meg", eller "den ville vært kjekk å ha når..." Men like forbaska, når det nærmer seg jul, er slike utsagn borte fra harddisken. Man er blank som isen i en OL-arena like før titusenmeteren starter, sklir runde på runde gjennom butikk etter senter. Det blir til at man må spørre, og så kjøper man det som kommer til svar.
Det vil si: Kvinnen i huset har det annerledes. Hennes hjerne har diktafonfunksjon. Den tar opp alt jeg sier, og lagrer det i skuffer med ulike etiketter. Og i digresjoner og bisetninger gjennom året, kommer jo jeg også med utsagn som "en sånn en skulle jeg hatt", og det smekkes fort ned i skuffen merket "ting jeg kan kjøpe til gubben til jul". Og i november åpner hun den skuffen, og kjøper kvitrende og lykkelig alt jeg ønsker meg. Men nåde meg om jeg bruker noe av desemberlønna mi på meg sjøl! Da vanker det stygge blikk og streng stemme, ettersom det jeg har unnet meg allerede er innkjøpt.
Men helt alvorlig: Fadern har lenge sagt at voksne mennesker bør slutte å kjøpe gaver til hverandre. Og alle familier har jo historier om utveksling av helt like konfektesker eller vinflasker, hvilket jo gjør denne seansen rimelig meningsløs. Så jeg er egentlig enig. Venner av meg sier også at de ønsker seg ting som blir borte etter hvert - stearinlys, servietter, sånne ting. I år har vi satt opp kaffe og mat på ønskelista! Og har allerede fått hele laksesider og gode pølser. Som blir borte etter hvert. Telysholdere og nips har vi da mer enn nok av.
Tidligere rynket jeg på nesen av barn eller andre som sa de hadde fått penger i julegave. Jeg har ment at det er stusslig med bare en konvolutt under treet - eller en SMS om at kontoen har fått et tilskudd. Nå holder jeg på å snu. Jeg har begynt å tenke at opplevelser er mer verdt. Reiser og turer, konserter og kulturopplevelser er mer viktig for meg nå enn ting. Derfor er tilskudd til slike ting faktisk like kjærkomne som det å få flere dingser. Jeg har ennå bøker jeg ikke har lest, filmer jeg ikke har sett, og faktisk musikk jeg ennå ikke har gått lei av. Så jeg kan forstå at man ønsker seg rene penger.
Men for å bli litt svulstig: I verdens rikeste land er det vel kanskje litt... rart å gi bort penger også. Nå har det noen år vært mulig å gi penger til veldedige formål i andres navn - som julegave. Og dette tenker jeg... at i hvert fall voksne folk imellom, så kunne dette være et alternativ. Det finnes utrolig mange fine organisasjoner som helt sikkert har god bruk for en andel av julegavepengene. Jeg er ganske sikker på at de jeg kjenner ville satt stor pris på om jeg gjorde noe sånt som en slags vri, og at den fysiske pakken til jul bare var av symbolsk omfang. Det er jo godt å gi gaver og å føle seg snill og gavmild. Hva med å gi en gave til noen, der gaven er at medmennesker i nød får en gave?
Det ville løst svært mange av mine problemer til jul, i hvert fall. Og kanskje noen bittesmå "third world problems" også.
Egentlig burde saken vært grei når det gjelder ens nærmeste. I løpet av et år hører man jo flere ganger at ens barn eller partner sier at "det ønsker jeg meg", eller "den ville vært kjekk å ha når..." Men like forbaska, når det nærmer seg jul, er slike utsagn borte fra harddisken. Man er blank som isen i en OL-arena like før titusenmeteren starter, sklir runde på runde gjennom butikk etter senter. Det blir til at man må spørre, og så kjøper man det som kommer til svar.
Det vil si: Kvinnen i huset har det annerledes. Hennes hjerne har diktafonfunksjon. Den tar opp alt jeg sier, og lagrer det i skuffer med ulike etiketter. Og i digresjoner og bisetninger gjennom året, kommer jo jeg også med utsagn som "en sånn en skulle jeg hatt", og det smekkes fort ned i skuffen merket "ting jeg kan kjøpe til gubben til jul". Og i november åpner hun den skuffen, og kjøper kvitrende og lykkelig alt jeg ønsker meg. Men nåde meg om jeg bruker noe av desemberlønna mi på meg sjøl! Da vanker det stygge blikk og streng stemme, ettersom det jeg har unnet meg allerede er innkjøpt.
Men helt alvorlig: Fadern har lenge sagt at voksne mennesker bør slutte å kjøpe gaver til hverandre. Og alle familier har jo historier om utveksling av helt like konfektesker eller vinflasker, hvilket jo gjør denne seansen rimelig meningsløs. Så jeg er egentlig enig. Venner av meg sier også at de ønsker seg ting som blir borte etter hvert - stearinlys, servietter, sånne ting. I år har vi satt opp kaffe og mat på ønskelista! Og har allerede fått hele laksesider og gode pølser. Som blir borte etter hvert. Telysholdere og nips har vi da mer enn nok av.
Tidligere rynket jeg på nesen av barn eller andre som sa de hadde fått penger i julegave. Jeg har ment at det er stusslig med bare en konvolutt under treet - eller en SMS om at kontoen har fått et tilskudd. Nå holder jeg på å snu. Jeg har begynt å tenke at opplevelser er mer verdt. Reiser og turer, konserter og kulturopplevelser er mer viktig for meg nå enn ting. Derfor er tilskudd til slike ting faktisk like kjærkomne som det å få flere dingser. Jeg har ennå bøker jeg ikke har lest, filmer jeg ikke har sett, og faktisk musikk jeg ennå ikke har gått lei av. Så jeg kan forstå at man ønsker seg rene penger.
Men for å bli litt svulstig: I verdens rikeste land er det vel kanskje litt... rart å gi bort penger også. Nå har det noen år vært mulig å gi penger til veldedige formål i andres navn - som julegave. Og dette tenker jeg... at i hvert fall voksne folk imellom, så kunne dette være et alternativ. Det finnes utrolig mange fine organisasjoner som helt sikkert har god bruk for en andel av julegavepengene. Jeg er ganske sikker på at de jeg kjenner ville satt stor pris på om jeg gjorde noe sånt som en slags vri, og at den fysiske pakken til jul bare var av symbolsk omfang. Det er jo godt å gi gaver og å føle seg snill og gavmild. Hva med å gi en gave til noen, der gaven er at medmennesker i nød får en gave?
Det ville løst svært mange av mine problemer til jul, i hvert fall. Og kanskje noen bittesmå "third world problems" også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar