Og det skjedde i de dager at alle landets skoler og barnehager inviterte slekt og venner, foresatte, besteforeldre, søsken, tremenninger og firbeinte til juleavslutninger. Gjerne to-tre uker før skolen er ferdig til jul.
Men det er faktisk ikke alle skoler som praktiserer en juleavslutning. Dette kan det være ulike grunner til. Det er mye arbeid med det. Og lærerne opplever da det samme som handelsstanden - å måtte tenke i julebaner fra oktober av. Det kan bli overdose av slikt. Det er også mange vanskelige balanseganger å ta hensyn til - bremse de elevene som gjerne vil tapetsere avslutningen med å være med på alt, melde seg på både sang og dans og skuespill, og det å pushe de som er sjenerte og ikke ønsker å stå på en scene til å faktisk være med, om ikke annet som en av sauene til hyrdene på marken.
På ungdomsskoler arrangeres det da ofte juleball i stedet. Jeg er sikker på at de fleste oppfatter dette som positivt. Det er faktisk litt stas å se tenåringer i dress og kjole, og at de har pynta seg for en spesiell anledning. Det er når de ankommer i limousin med vesker og kjoler i titusenkronersklassen at kritikken hagler. Men det kan ærlig talt ikke skolene gjøre noe med. At noen foreldres gangsyn og sunne fornuft er omvendt proporsjonal med hvor mye penger de soper inn, er vel egentlig ikke noe nytt - det bare gir seg litt store utslag i verdens rikeste befolkning.
Atter andre skoler arrangerer juleverksted i stedet. Og som før nevnt, barna kommer heim med kviststjerner og dorullnisser og piperenserkjerringer og glanspapirlenker og kvadratiske snøfnugg og sløyd- og tekstilprodukter som såvidt henger sammen, eller har gått i stykker i sekken på tur heim, og man må da som forelder prøve å trøste den gråtende poden og finne fram superlimet og reparere, akkompagnert av håpefulle hikst fra den dypeste fortvilelse. Men det er fine ting, som settes fram og henges opp.
Men juleavslutninger med sang, dans og skuespill er best. Å høre førsteklassingene synge “En stjerne skinner i natt” uten at frøken har gitt dem en tone å starte på, slik at alle synger i hver sin toneart, etter at frøken har talt opp “Eeeen, toooo, tre!” sjøl om sangen vitterlig går i 4/4-takt - hva kan vel gi mer klump i halsen? Eller når andreklassingene har skuespill om bygda som glemte at det var jul, og de fleste replikkene drukner i fnising og ingen helt vet når de er ferdige - da vet vi at det snart er jul. Når mellomtrinnet har dramatisert “Askeladden som kappåt med trollet”, og trollet er mindre enn Askeladden, men skal likevel bære ham med seg til hula - da trenger man bare dombjeller for å komme i stemning.
Neida, alvorlig talt - jeg er ikke så ironisk som det kan høres ut. Jeg har slike ting på samvittigheten sjøl. I andre klasse sang jeg og en førsteklassing “Nå tennes tusen julelys” helt alene for alle på øya der jeg voks opp. Jeg har vært hyrde og engel, og i sjette klasse var jeg Josef. Litt flaut å legge seg til å sove med Maria på gymsalgolvet som fungerte som scene. Jeg var også troll, og som den korteste åttendeklassingen i kommunen var det helt merkelig at Hanne skulle spille Askeladden og være et halvt hode høyere enn meg. Så har jeg vært Makronelle i “Tulutta og Makronelle får besøk av en tyv”. I svart velourkjole og fletta parykk, og hysterisk anfall når tyven, som har gjemt seg under stueteppet, begynner å krype mot døra. Og da Freddy politimann kom skjenende inn på glatte lakksko han hadde lånt av sin far, farlig nær å falle som en full mann ut i publikum, var det ikke et øye tørt i salen. Jeg er på mange måter veldig glad for at dette skjedde lenge før videokameraer var allemannseie, og dagens dataverden og YouTube ennå var fjernere enn all science fiction på kino. På den annen side er det ennå folk som husker noen av disse eskapadene, og skulle ønske de kunne gjenkalles.
Så når min yngste håpefulle i år får en komisk rolle i en liten sketsj, syns jeg det er helt på sin plass, og jeg gleder meg til å se. Men jeg kommer til å filme det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar