Og det skjedde i de dager at all verdens barn skrev ønskelister over hva de ville at nissen skulle komme med. Kanskje med unntak av i vårt land, der barn nå snart har sluttet å ønske seg noe, for de har det meste. Det sier i hvert fall ungdommen jeg har å gjøre med på skolen til daglig.
Ikke desto mindre kan man jo ønske seg ting - som det kanskje ikke er så sannsynlig at man får. I hvert fall her i huset er det nemlig ikke aktuelt å kjøpe spillkonsoller til flere tusen kroner i gave. Uten at det ligger noen absolutt beløpsgrense på julegaver vi kan komme til å kjøpe til enkeltbarn, syns vi at når beløpet blir firesifret, nærmer vi oss en grense for hva i hvert fall én giver kan bære. Spleis derimot, er noe annet, og kan åpne for nye muligheter - men reduserer da antallet gaver noe.
Jeg husker ei jul jeg hadde sett et puslespill med mange tusen brikker i bokhandelen på Nesna - eller muligens på Mo på en bilsjuk-julehandelstur i desember. Det kom i ei DIGER eske. På den tida la vi en del puslespill i familien, og jeg tenkte at det der måtte da virkelig være ei utfordring for oss. På julaften, sånn litt før eller etter Donald Duck på TV, begynte da fadern å bære inn julegaver og legge dem under juletreet - til det vi i familien kaller en “akklimatisering”. Han gikk sjølsagt flere turer. Siste turen kom han med en diger flat pakke, mens han liksom-forsnakka seg “Var det mange biter i dette puslespillet du… nei, hva sier jeg!” Jeg satt med tindrende øyne og kikket på pakken resten av ettermiddagen. Det viste seg da også at den var til meg. Jeg kan ikke huske annet enn at jeg var overbevist om at det var et puslespill, type gigantisk, og ble riktig overrasket da jeg pakka opp. Men ikke skuffet! Pakken inneholdt nemlig en flatpakka Stiga rattkjelke. Blå og rød. Og jeg tror det var verdens sterkeste kjelke - den fikk nemlig årevis med skikkelig juling.
Nok om det. Her i huset fikk konemors sønn langrennsski og skisko i fjor. Noe man forsåvidt bør ha. Det er en dyr og fin ting, om det nå kanskje ikke blir brukt så ofte av en som helst vil bare stå nedover. Og det innser nok han også. Men da jeg kopierte faderns taktikk, og delte ut den innpakka skiskoeska (skiene hadde vi gjemt til etterpå) og sa “kjøpte vi noen spill til denne X-boxen?”, la jeg til rette for en ganske stor skuffelse. Vi hadde nemlig hele adventstida prøvd å forklare hvorfor det ikke blir en X-box til jul. Dyrt bla bla du har Playstation 2 bla bla du har Wii bla bla du har iPad bla bla sitter nok foran en skjerm bla bla TV på rommet og bla bla. Men en skiskoeske er like stor sånn ca som en X-box, og all vår nekting kan ha vært spill for galleriet, og vi (jeg) tente dermed sterke lys i barneøyne som ble slukket med tyfons styrke da papiret ble røsket av. Han ville ikke engang se på skiene som fulgte med.
Min onkel har en gammel lokal Posten-kassett fra Vefsn, der revyfiguren Anton Sauflokkli liksom forteller fra sin barndom, og min onkel siterer og hermer denne figuren hver jul mens han flirer godt, for Anton Sauflokkli lurte på (på træææg inner-helgelending) om han fikk “ludospæll”, “snuurbaas” eller “kladdjebok”, og pakket så ut det han beskrev som ei “langarmæ ullunnjbrok. Då sa eg “Dæven”. Mæn då kom storhanda hans far. “Bainnes du på julaften???”” Regelen og moralen får da være: Ikke tull med barns forventninger - med mindre det som egentlig er i pakken overgår det de tror de får.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar