Og det skjedde i de dager som ikke ennå er helt gamle dager, men heller ikke helt nybrukte dager, men noe midt imellom - for disse dagene tilhører uansett en litt annen verden enn den vi har nå. Det er dagene fra min barndom, som nærmer seg førti år siden, og dermed er de halvgamle.
For det var en annen verden. I min pur unge barndom bodde jeg hos min farmor, som ikke hadde innlagt varmt og kaldt vann - bare en utslagsvask på kjøkkenet. Ikke bad eller vannklosett - det var bøttedo i en utendørs kjellerbod, og lørdagsbad i sinkbalje. Melkleveranse på døra. Postbud som kom inn på kjøkkenet til farmor med posten. Svartkomfyr. Respatexbord og slitt kortstokk. Geranium. Sånne ting.
Vi flyttet til en liten holme lenger nord, med sildoljefabrikk og tilhørende dufter. Første halvåret gikk vi kvalme av lukta. Etterpå merket vi den ikke, og da alt var nedlagt, savnet vi den. Butikk med alle varene bak disken eller på lageret - man leste opp handlelappen til innehaveren, og fikk varene lagt opp på disken. Kontoret til fadern med meterbreie regnskapsbøker. Lønn i kontanter, i gjennomsiktige konvolutter. Ferjeleie, båtslipp, stor dypvannskai der båter fra hele Norge - og noen ganger utlandet - kom og fylte drivstoff. Eller losset lodde, i sesongen. Tusen farlige steder å leke. Tusen FORBUDTE steder å leke. Som om vi brydde oss.
På denne holmen var det fire-fem bolighus. Alle ga julegaver til hverandre, i kraft av at man var naboer eller jevnaldrende eller kolleger eller sånn. Og når det så nærmet seg jul, var det min oppgave å gå pakkerunde. Modern kledde meg opp i gammelklær og nissemaske, gaveposer på sparkstyret, og så var det å ta runden. Jeg delte ut, og fikk tilbake. Ingen uventa siste-liten-pakker, dette var tradisjon. Det vanket alltid gløgg og småkaker og godteri på disse rundene, og jeg syns det var både spennende og stas.
Men en tur husker jeg spesielt godt. Litt fordi den står for meg som selve begrepet god timing. Jeg var kanskje en 9-10 år, og hadde gått til alle husene unntatt ett - der hvor en jevnaldring og hans yngre bror bodde. Det er en sjanse for at noen av dem - eller noen som kjenner dem - leser dette her og kjenner dem igjen, men jeg tar sjansen på å fortelle historien likevel.
Dette var en livlig familie. Mor i huset hadde alltid kaker i ovnen eller matprosjekter på gang hele adventstida - det vanket alltid noe godt der. Far i huset kunne nok noen ganger ha timet sine førulsprosjekter bedre, og jeg skjønte ikke hvorfor han måtte sage til juletreet inne på stua etter at alt var vaska - men det var vel for at stjerna skulle nå helt i taket, tenker jeg. Det sto julemusikk på, og minstemann var - som så ofte ellers - aktiv. Familien bodde i andre etasje i dette huset, men jeg kunne nederst i trappa konstatere at det pågikk en eller annen form for jakt der oppe - minstemann på kanskje 5-6 hørtes ut til å være høy på sukker og på vill flukt gjennom stue og kjøkken, og etter det jeg kunne forstå med en kakeboks eller en bolle kakedeig under armen. Jeg skulle til å banke på kjøkkendøra, kledd opp som smånisse med maske og rød lue, islender og beksømsko, da jeg hører mor i huset bruke sitt siste argument for å få minstemann noenlunde under kontroll: “Hvis ikke du snart er snill, så kommer nissen!” Jeg tenkte ikke over hvorfor dette kunne være en trussel, men droppet å banke på døra, og bare åpnet den og stakk det maskekledte hodet mitt inn og sa “Bø!”
Jeg har vel egentlig aldri sett så overraska fjes noen gang. Minstemann slapp det han hadde i hendene rett ned (jeg tror mer og mer på at det var en bolle med kakedeig og en slikkepott). Haka datt ned på brystkassa, og latteren hans stoppet i halsen. Mor i huset satte i et hyl og hoppet en meter rett bakover, gjennom døråpningen inn til stua. Hun stirret i vantro skrekk på lille meg, fullstendig satt ut over at hun øyensynlig kunne mane fram mytiske vesener på kommando. Vaklende fikk hun satt seg på en spisestuestol. Far og storebror kom gående fra TV og juletrefotprosjekt og lurte på hva som foregikk - til og med julemusikken på Sølvsuperen virket å ha stilnet. De kikket fra mor og lillebror og til meg og tilbake - “men det er jo bare han Odd Walter!” - men det lot ikke til å synke inn hos lillebror og mor før jeg tok av meg maska - mens jeg holdt på å flire meg kvekk i hjel. Og da gikk det opp for far og storebror at jeg hadde timet min entré så til de grader at den sukkerhypre guttungen og den fortvilte mora begge var midlertidig paralysert, og så brøt de også ut i rå latter - og til slutt brølflirte vi alle ihop til vi nesten ikke hadde pust igjen.
Jeg gikk heim som vanlig, med like mange pakker i retur som jeg hadde fordelt, proppmett på småkaker og godis. Men en klassisk julehistorie rikere. For hver jul som gikk, som jeg hadde dette oppdraget, ble det alltid mimret om akkurat denne kvelden når jeg kom til det blå huset på kaia. Og vi flirte godt hver gang. For ingenting endret seg egentlig der - det var det samme glade kaoset hvert år før jul - men av en eller annen grunn var det et slags samlende moment i det at jeg kom på julegaverunde - da satte alle seg ned og husket da mor mante fram nissen på kommando.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar