Kalenderblogg 4 - Snoking av julebakst

Og det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra alle verdens ukeblader, matblogger, reklameark og avisannonser, at nå er tiden inne for å hamstre mel, sukker, gjær, mandler, smør, margarin, egg, nellik, kanel, vanilje, kokos, bakepulver, vaniljesukker, natron, kransekakemasse, marsipan, kokesjokolade, nonstop, kakestrøssel, rosiner, delfiafett, smult, spiselige sølvkuler og gå i gang med å anskaffe huset de sju ganger sytti sorter kaker som seg hør og bør en ordentlig heim, og fylle boder og skap til trengsel med blikkbokser fulle av arteriefortettere og kolesterolbomber som man ikke skulle røre før jul, og som kunne utgjort en god nødrasjon for et kompani under andre verdenskrig i bra mange uker.

I min oppvekst hadde vi et rom i kjelleren vi bare kalte “matrommet”. Dette var den tida familier ofte hadde bare én inntekt, og brukte 30-40% av lønna si på mat, og man handlet dermed ofte i stort, for det lønnet seg. Mor bakte brød sjøl - de eneste gangene jeg smakte kjøpt brød i oppveksten, var på ferieturer til Brønnøysund, der vi gikk innom bakeriet og kjøpte ankerstokk.

Men matrommet, altså. Der var det mjøl og sukker og de før nevnte ingredienser i lange baner. Der sto modern og fadern og sagde på slakt minst ei helg i året, gjerne på høsten - den gang kjøpte man ikke koteletter og ribbe til 19,90 per kilo, men en halv gris som kom med lokalbåt eller et eller annet befordringsmiddel - og til 120 kroner kiloen - samfengt. Med bein og fett og alt.

Men på matrommet var der skap med bokser. Og når det nærmet seg jul, fyltes disse boksene - som for så vidt nettopp var blitt tomme.... Av fattigmann, pepperkaker, sandkaker, berlinerkranser, kokosmakroner, flere sorter lefser, smultringer og alle de andre sju eller tretten eller tjue sortene som det nå var vanlig å lage på den tida - uten at det var kakeblogger der folk (kvinner) skrøt av hva de laget, eller endeløse facebooksytestatuser om perfeksjonspress i førjulstida.

For det er der vi er nå. Nasjonen er delt i sitt forhold til julebakst. Enten deler folk villig bakebilder på sosiale medier, der hele familier framstår som Marta Dala i Rotmos “Vårres jul”, der mjølstøvet står som en filt rundt silhuetter på det som sikkert er et kjøkken, eller så tror folk seg svært radikale og opprørske når de bekjenner at de IKKE baker til jul, og mener at kjøpekaker faktisk smaker like godt.

Folk får gjøre som de vil. Men jeg og brodern likte matrommet. Det var ufattelig spennende å snike seg ned dit og klatre på benken for å nå helt øverst i overskapet. Vi gjorde oss sånne turer hele adventa, sneik til oss litt av favorittsortene, en dag nå og en dag da - og lagret i våre egne bokser, bak Donald-permene i bokhylla på rommet.

Hvorfor gomlet vi ikke opp alt etter hvert, tenker du kanskje. Vel. Det har seg sånn at i romjula hadde modern og fadern hvert år en nabofest. Huset fyltes av folk i dress og kjoler, parfyme og sigarettrøyk, latterkuler og glad stemning. Brodern og jeg fikk vårt eget lille koldtbord på rommet - også med et utvalg småkaker, men måtte holde oss der den kvelden - etter et visst klokkeslett. Da kom småkakelageret fram, skjønner du - og vi åt oss kvalme på adventstidas tyvegods.

Så julebakst er for meg først og fremst tyveriraid på matrommet i kjelleren. Vi barna var i liten grad med på sjølve bakinga - vi stakk ut pepperkaker og sånn, men ellers tror jeg det meste foregikk mens vi var på skolen om dagene. Boksene i matrommet ble magisk fylt av herligheter ettersom dagene gikk. Det var ikke noe snakk om at dette var en aktivitet for hele familien, slik man kan få inntrykk av nå. Og sånn sett kan man si at om man baker sjøl eller ikke, spiller egentlig ingen rolle. Verken prismessig eller smaksmessig - det fins gode alternativer på alle butikker fra i oktober av, og barn har da ofte bakedager på skole og i barnehage, og kan faktisk mettes på slike aktiviteter også.

Men man må ha kakebokser. På steder man tror er trygge for små barnehender. For det kiler ennå litt i magen av spenning når jeg tenker på matrommet, og jeg unner alle barn slike små røveropplevelser. De kom allikevel ikke for en dag før vi ble voksne sjøl og fortalte om det. Boksene på matrommet var uansett ikke tomme før Sankt Hans likevel.